Motivasjon i Angstringen

Hva er motivasjon?

Ordet motivasjon eller «motiv-asjon» referer til et motiv, - et mål, - en intensjon eller en hensikt som skaper drivkraft. Begrepet motivasjon er nær knyttet til opplevelser. Desto viktigere målet betyr, desto sterkere er motivasjonen, og dette bidrar til kraft, styrke og utholdenhet på veien mot målet.

Motivasjon er noe av det mest sentrale i selvhjelpsarbeidet. Det er et sprang fra å ha erkjent et problem til å være motivert for å gå inn i en forandring. Det er med bakgrunn i dette vi sier at ingen kan henvises til en selvhjelpsgruppe.

Arbeidet er bygd på den enkeltes egen motivasjon.

Å ha satt ord på egne problemer er ikke nok. Det må i tillegg være en vilje og et aktivt valg tilstede hos hvert enkelt menneske som ønsker en endring av sin livssituasjon.

Ikke gi opp. Vi vet at det nytter. Hold ut!

Å jobbe med egen angst

Vi i Angstringen Norge har laget denne brosjyren for at du som er deltager i Angstringen skal få vite at du ikke er alene når du synes det er tøft å jobbe med egen angst i Angstringen.

Vi vet at mange opplever å bli verre av egen angst når de begynner i gruppe i Angstringen. Men vi vet også at det kan føles som en lettelse å vite at det er vanlig å bli verre i begynnelsen.

En deltager sa det sånn:

Jeg vet ikke hva jeg forventet av det å gå i gruppe i Angstringen, men jeg håpet vel egentlig at jeg skulle bli kvitt angsten. Men angsten min ble verre isteden, det ble som en fulltidsjobb å gå i Angstringen. Det surret rundt i hodet mitt hele tiden. Da husket jeg at igangsetteren hadde fortalt oss at noen kan oppleve å få mer angst i begynnelsen fordi vi kjenner på følelser og tanker som vi kanskje har lagt lokk på i lang tid. Det hjalp å vite at det ikke bare var jeg som reagerte med mer angst i begynnelsen, at det faktisk var veldig vanlig.

Vi håper denne brosjyren kan hjelpe deg til å holde ut og ikke gi opp!

Hva skjer i en gruppe?

I Angstringen må alle deltagere ta ansvar for seg selv, og hver enkelt gruppe er selvstendig. Gruppen representerer en rikdom av tanker, nysgjerrighet, viten, assosiasjoner, livserfaring, kreativitet, opplevelser og følelser som f.eks. glede, sinne, fortvilelse, misunnelse, lettelse, sorg, lykke og angst.

Ellers er en gruppe i Angstringen som alle andre grupper, det skjer ting mellom mennesker som arbeider sammen i en gruppe, om det er på skole, jobb, i Angstringen eller andre steder. Mange tar på seg de rollene de er vant med å ha - f.eks. den som vil lede, den som vil bli ledet, den som vil gi omsorg, den som vil motta omsorg.

En gruppe i Angstringen går også igjennom stadier som er vanlig for alle typer grupper: bli-kjentfasen – arbeidsfasen – evalueringsfasen, og varianter av dette.

Vanlige stadier i en gruppe i Angstringen

Alle mennesker er forskjellige, derfor er alle grupper litt forskjellige også, men de fleste grupper går gjennom noen stadier som kan beskrives med noen stikkord: Høflighet, bli kjent, idyll, konflikter, den gode samtalen, avslutning.

Forsiktig og høflig start

Mange opplever at de får mer angst i begynnelsen. Såre følelser kan dukke opp og gruppa har ikke funnet noen trygg plattform ennå. Det føles tryggere å være hyggelig og høflig enn å ta fram egne, vonde følelser. Dette er helt normalt. Det tar tid å bli så trygge på hverandre at man våger å være utrygge sammen.

Jeg våget ikke si noe som kunne såre de andre, jeg ville at de skulle like meg.

Bli kjent

Noen forteller mye, andre mindre. Etterhvert blir deltagerne bedre kjent med hverandre - ofte kjenner man seg igjen i hverandres historier også.

Jeg gruet meg for å fortelle, var redd for å bli avvist. Men de andre i gruppa nikket mens jeg snakket, de kjente seg igjen i det jeg fortalte. Det gjorde godt.

Maktkamp og konflikter

Etterhvert kan det oppstå konflikter i gruppa. Noen tar f.eks. på seg rollen som en slags leder, andre misliker det. Andre igjen ønsker kanskje å bli ledet.

Jeg liker å ha kontroll, så jeg prøvde å lede gruppa, men jeg ble stoppet av en av de andre deltagerne. Jeg følte meg veldig avvist, men det var egentlig bra både for meg, for deltageren som stoppet meg og for hele gruppa at vi tok den konflikten.

Jeg syntes det var skummelt å ikke ha en leder i gruppa, men jeg ser jo nå i ettertid at det at jeg måtte ta ansvaret selv, har vært helt nødvendig for meg.

Konfliktene kan gå på mange ting, for eksempel misforståelser og såre følelser.

Jeg fortalte noe som var veldig vanskelig for meg å snakke om og en i gruppa lo. Jeg følte meg tråkka på og hadde lyst til å slutte i gruppa, rømme, gi opp. Men etter 2 uker mannet jeg meg opp til å ta konflikten. Det viste seg at hun som hadde ledd trodde hun hadde ledd med meg, ikke av meg. Jeg var stolt over at jeg hadde tatt sjansen på å ta konflikten, ellers hadde jeg aldri fått vite at det bare var en misforståelse.

Overfladisk idyll

Noen grupper får en periode med trygghet og idyll. Men det er mange ganger bare på overflaten, ingen vil vise de andre i gruppa at de ikke føler seg like trygge som de andre.

Vi har det så hyggelig i gruppa. Vi behøver ikke snakke så mye om angst lenger.

Den som våger å bryte ut av den overfladiske idyllen og sette ord på egne følelser i forhold til gruppa, hjelper både seg selv og gruppa videre.

Jeg begynte å føle meg utafor i gruppa - de andre hadde liksom kommet så mye lenger enn meg - de snakket som om de var venner. Jeg sliter masse med angsten min hver dag. Jeg våget å ta det opp og de andre hadde også begynt å føle at det ble for mye snakk om alt annet. Det er jo på grunn av angsten at vi er her.

Den gode samtalen

Etterhvert blir deltagerne så trygge på hverandre at de våger å være utrygge sammen. Deltagerne våger å si ifra om egne følelser, våger å være bånn ærlige overfor hverandre og våger å være skikkelig tilstede her og nå. Da kommer den gode samtalen. Samtalen som kan være slitsom, men som de rundt bordet opplever som ærlig, tilstede - og viktig.

Jeg kjenner at det hjelper på angsten min når jeg klarer å være 100% tilstede, her og nå, i gruppa. Det er vondt, men samtidig veldig bra. Som den gangen en av de andre tok opp noe han syntes var en konflikt i gruppa og vi fikk pratet ut ordentlig alle sammen.

Avslutning

Å slutte i gruppa kan være vanskelig for noen. Deltagerne har lagt ned mye tid og det kan være skummelt å slutte. For hva kommer etterpå? Noen fortsetter i en annen gruppe hvis gruppa blir oppløst, noen fortsetter som frivillige og har mye nytte av det i egen selvhjelpsprosess, andre slutter og går videre i livet.

Jeg gikk i gruppe i ca 4 år. Det første året måtte jeg manne meg opp til å våge å gå på møtene, jeg gruet meg til hvert møte, men jeg skjønte at det var bra for meg selv om det var slitsomt. Så kom et par år der jeg følte at jeg fikk veldig mye ut av gruppa mi. I nesten hvert møte opplevde jeg den gode følelsen av ærlig samtale. Det siste året brukte jeg på å motivere meg på å klare å slutte. Gruppa var blitt et behagelig sted å være og jeg trodde ikke jeg kunne klare meg uten gruppa mi.

”Jeg levde ikke før jeg begynte i Angstringen, jeg bare overlevde fra dag til dag. Alt var bare angst. Jeg er stolt over at jeg holdt ut i gruppa mi, at jeg ikke ga opp selv om det butta innimellom. For nå har jeg et mye bedre liv. Jeg lever nå.”

Hvordan opprettholde motivasjonen når ting blir vanskelige?

Det kan ofte hjelpe på motivasjonen å vite at det er normalt at problemer oppstår i gruppene. Problemene kan f.eks handle om at deltagere tar på seg roller i gruppa (den som vil bestemme, den som vil gi omsorg, den lille, den sinte, den redde osv.), det kan handle om at folk slutter i gruppa uten å si ifra, at gruppa unngår å snakke om vonde følelser og isteden blir en trygg «syklubb».

Mange opplever å få mer angst i begynnelsen, det å gå i en selvhjelpsgruppe i Angstringen setter i gang masse vonde følelser og tanker. Og det er lett å miste motivasjonen når ting blir vanskelige.

Det å ta sjansen på å ta opp de problemene som måtte oppstå er skummelt og ubehagelig, men den som våger å ta den sjansen gir både gruppa og seg selv mulighet til å komme videre.

Her er et lite knippe erfaringer fra deltagere i Angstringer rundt om i landet:

- Angsten var for ille, det var for ubehagelig. Men jeg ville jo ha en forandring, så jeg ble i gruppa - det angrer jeg ikke på!

- Jeg må sitte ved døra og ha en fluktmulighet for å klare å være i gruppa. Men jeg går på møtene allikevel.

- Jeg grubler over hva de andre i gruppa tenker om hva jeg sa i gruppa. Grubler og planlegger for neste møte. Men jeg vet jo egentlig at jo mer jeg gruer meg til et møte, jo viktigere er det å stille på møtet.

- Det er vanskelig for å meg å vise hvem jeg er. Men i gruppa må jeg vise hvem jeg er - og det er egentlig fint.

- Jeg tror ofte at jeg er alene med mine tanker. Men jeg opplever i gruppa at jeg ikke er det, de andre kjenner seg jo igjen i meg.

- Jeg er redd for at noen kan få vite om angsten min. Men det blir litt lettere når jeg kan snakke om den i gruppa.

- Det å oppleve at folk slutter er vanskelig - hvorfor skal jeg fortsette når de slutter? Men jeg fortsetter allikevel, og det er jeg stolt av.

- Det er ubehagelige når folk slutter i gruppa uten å si i fra - eller bare ikke kommer på møtene uten å si ifra. Så vi tok det opp i gruppa, snakket om det. Det ble en god samtale. Det er jo derfor vi har møteplikten også.

- Gruppa mi ble oppløst, de andre sluttet og jeg trodde jeg også måtte slutte. Men jeg oppdaget heldigvis at jeg kunne fortsette i en annen gruppe.

- Jeg merket at jeg lett gikk inn i den rollen jeg alltid har hatt hjemme, jeg tror noen av de andre gjorde det også. Vi snakket om det etterhvert i gruppa. Det hjalp.

- Jeg syntes det var vanskelig uten leder. Men angsten min er det jo bare jeg som kan lære å leve med.

- Gruppa mi begynte å snakke om andre ting, det ble en slags koseklubb. Men så våget jeg å si i fra i gruppa at jeg ikke likte det og de andre var enige. Gruppemøtene ble mye bedre etterpå.

- Motivasjonen min for å gå i gruppe var først å bli kvitt angsten, men nå er det å forandre livet mitt.

- Jeg tenker at å fortsette i gruppe er forebyggende selv om jeg føler meg mye bedre nå enn før.

Erfaringshistorier om motivasjon...

Å delta i en gruppe

Jeg holdt på å gi opp den gangen vi fikk en ny person inn i gruppa. Det var noe ved den personen som gjorde at jeg reagerte følelsesmessig kraftig. Jeg begynte å grue meg til møtene og tenkte mye på det å slutte, men på et møte den personen ikke var der, snakket vi andre om følelser rundt den personen og da skjønte jeg at de andre i gruppa også reagerte sånn som meg. Da fikk jeg litt kampvilje, jeg ville ikke at gruppa min skulle ødelegges, jeg trengte gruppa mi. Og jeg bestemte meg for å holde ut.

Gruppa holdt på å gå i oppløsning, noen ganger var vi bare den personen og jeg. 2 personer er jo ikke en gruppe, men det ble samtaler. Og jeg fortalte personen hvordan jeg opplevde det og ble møtt med hard motstand og håning. Jeg følte meg tråkka på og tenkte mye på å bare gi opp og slutte jeg også. Men jeg holdt ut - jeg ville ha gruppa mi tilbake. Så sluttet personen i gruppa. De andre i gruppa kom tilbake igjen og gruppa fortsatte. Vi lot oss selv få lov til å bruke mye tid på å bearbeide og snakke om følelsene våre rundt dette.

Etter hvert kom stoltheten også - stoltheten over at jeg holdt ut, at jeg våget å ta konflikten, at jeg ikke rømte unna ubehaget som jeg alltid har gjort før. Hvordan jeg holdt ut? Jeg fant motivasjonen i mitt ønske om at gruppa mi ikke skulle ødelegges. Jeg lærte mye om meg selv og angsten min i den perioden der.

Frivillig jeg?

Etter hvert ble jeg spurt om å gjøre frivillig arbeid for Angstringen og jeg husker hva jeg tenkte den første gang jeg skulle gjøre noe mer enn å gå i gruppa, det må ha vært da jeg sa ja til å si noe på et åpent informasjonsmøte. Jeg hadde gått i gruppe ca halvannet år og jeg ble spurt om å snakke på møtet - vi skulle være to som snakket. Vi avtalte å snakke ca 10 minutter hver og jeg stotret meg gjennom det jeg hadde planlagt å si og klarte å gjennomføre på et eller annet vis. Men hva var motivasjonen min for å si ja til å stille opp? Jeg tror det var det at jeg hadde blitt spurt. Jeg hadde et stort behov for å bli sett og anerkjent, akseptert. De hadde sett meg og vurdert meg som en som kanskje kan. Derfor sa jeg ja da de spurte.

Jeg skulle ønske jeg kunne ha skrytt på meg mer høyverdige motiver for å si ja den gangen: f.eks.: at jeg ønsket å formidle mine erfaringer så andre kunne ha nytte av det, men det var egentlig så banalt og vanskelig at jeg ble stolt over å bli sett av de erfarne i Angstringen - jeg sugde til meg alt jeg kunne få av ros og aksept.

Etter hvert som jeg har blitt tryggere på meg selv, har motivasjonen min for å være frivillig forandret seg til et ærlig og oppriktig ønske om å holde Angstringen i live, så nye deltagere også skal få mulighet til å jobbe med seg selv, få et bedre forhold til seg selv og sin egen angst.

Men hver gang jeg skal gjøre noe jeg ikke kan kontrollere 100 %, som å holde foredrag, ta imot nye deltagere, ta telefonen eller sette i gang en ny gruppe, kjenner jeg at nervøsiteten sitrer i meg - jeg føler en helt naturlig usikkerhet som før ville endt i lammende angst - og jeg bruker på den måten det frivillige arbeidet i Angstringen som en mulighet til å jobbe videre med min egen angst.

Hvorfor frivillig?

Jeg var stolt og synes det var spennende å bli spurt om å være frivillig i Angstringen da jeg sluttet i gruppa mi. Jeg hadde fått det jeg kunne forvente å få ut av det å gå i en selvorganisert selvhjelpsgruppe i Angstringen, så det å være frivillig ble neste skritt som gjorde at jeg fikk en ny motivasjon til å gå videre i min egen selvhjelpsprosess. Det har gitt og gir meg mange aha-opplevelser på meg selv og hva selvorganisert selvhjelp er gjennom den unike formen på det å være frivillig i Angstringen er. Den er basert på en gjensidighet og felles utbytte, og jeg er fortsatt en deltaker i og med at jeg fortsatt er i min egen selvhjelpsprosess.

Det å være frivillig i Angstringen gir meg en mulighet til å utfordre meg selv til å våge meg utpå ting som er vanskelig for meg som bla annet som igangsetter å møte nye mennesker, svare i telefonen etc. Det viktigste for meg i det frivillige arbeidet er at det er min motivasjon for egen endring som driver meg og ikke fordi at det er et behov fra Angstringen.

”Jeg hadde lyst til å gi opp i begynnelsen, det var slitsomt å gå i gruppa, jeg fikk mer angst - og jeg ville jo bare bli kvitt angsten. Men jeg skjønte jo at det å gå i gruppa egentlig var bra for meg, og jeg ga heldigvis ikke opp. Jeg gikk på hvert møte selvom jeg gruet meg. Det er jeg glad for nå, for nå har jeg et liv som handler om noe mer enn bare angst.”

“Jeg kan ikke velge hvem jeg havner i en livbåt med etter et forlis, da er det om å gjøre å overleve. Slik er det også i Angstringen; jeg kan heller ikke her velge selv hvem jeg er i gruppe med.”

HUSK:

  • Møt opp selv om du ikke har lyst.

  • Vær ærlig mot deg selv og gruppa.

  • Vær tilstede her og nå.

  • Si ifra til gruppa om du vil slutte.

  • Husk at motgang er en viktig del av din egen selvhjelpsprosess.

  • Tørre å våge og tørre å stå i det er en viktig del av din egen selvhjelpsprosess.

  • Det er når det “butter” og er vanskelig at du mest trenger å ikke gi opp.

  • Når du får økt angst og egen bedring uteblir, kan det være normalt å bli skuffet over egen manglende fremgang.

  • Vær ærlig mot deg selv, for hvem ”eier” problemet?

  • Det å miste motivasjonen, kan være angsten som spiller deg et puss.

  • Det er lett å finne hundre grunner for slutte eller gi opp, det å holde ut og å ikke gi opp, gir deg en sjanse til å jobbe videre med angsten.

  • Jobb med angsten her og nå - istedenfor å utsette det.