Hva er det som hjelper i selvhjelp?, NerVen 2008

Dette er nok et nøkkelspørsmål for alle som deltar i en selvhjelpsgruppe. Selv om spørsmålet framtrer som konkret og avgrenset, kan svaret neppe være det samme. Det må nødvendigvis være individuelt og handle mer om å tenke høyt og prøve å sette ord på sentrale erfaringer enn å gi et enkelt fasitsvar. Jeg har deltatt i selvhjelpsgrupper i Angstringen Oslo over en treårsperiode, og har vært med som igangsetter for to nye grupper. Med bakgrunn i disse erfaringene har jeg gjort meg opp noen tanker om hva som har hjulpet meg i mitt selvhjelpsarbeid. Jeg håper og antar at andre vil kunne gjenkjenne seg i mine erfaringer.

Da jeg begynte i selvhjelpsgruppe i Angstringen Oslo var jeg sterkt plaget av angst. Den virket svært styrende i hverdagen min, og jeg hadde store problemer med å takle jobben fordi angsten tok så mye oppmerksomhet og krefter. Jeg har hatt angst helt siden barndommen, og var etter hvert blitt godt kjent med min angst, dens bakgrunn og dens former. I samtaler med familie og venner var angst og vanskelige følelser blant mine favorittemaer. Jeg sa imidlertid nesten aldri: «Dette handler om meg, det er jeg som har all denne smerten, alle disse vonde følelsene og all denne ukontrollerbare og truende angsten». Det gikk ganske lang tid i selvhjelpsgruppe før jeg begynte å snakke sant om meg selv og angsten utenfor gruppa. Fremdeles er dette vanskelig for meg, og jeg tror kanskje at nettopp dette, å trene på å snakke sant om meg selv, mine følelser og behov, er det viktigste og mest virksomme elementet i mitt selvhjelpsarbeid.

For å kunne være ærlig om meg selv, må jeg kjenne meg selv. I selvhjelpsgruppene har jeg lært meg selv bedre å kjenne, særlig de følelser og behov som aktiveres i meg nettopp ved å være i et personlig preget fellesskap. For meg som gjennom hele livet har foretrukket kontakt med enkeltpersoner, har det vært en stor utfordring å være i et fellesskap «der alt kan skje» – der jeg ikke har full oversikt over og «kontroll med» andres følelser og behov, og kan tilpasse meg dem. Det å være meg selv i en gruppe, har alltid vært vanskelig for meg. I selvhjelpsgruppene i Angstringen har jeg utforsket disse følelsene og trent på å tåle dem. Det å våge å kjenne på mine egne følelser og behov når jeg er sammen med andre og å vise de andre hva jeg føler - det er noe av det vanskeligste og noe av det viktigste for meg i min selvhjelpsprosess.

Denne utviklingen mot å bli mer synlig har vært en blandet fornøyelse. Jeg har opplevd mye gjensidig gjenkjennelse og sympati i møtet med de andre. Dette har vært med på å bygge opp en følelse av større sosial trygghet og glede over fellesskapet. Samtidig har det vært smertefullt å bli sett og møtt på godt og vondt, og dermed måtte tåle også negative reaksjoner fra andre. Siden jeg var barn har jeg etablert et mønster preget av at jeg har dempet meg og skjult hvem jeg er når jeg har vært sammen med andre, mens jeg i ensomhet har tillatt meg å kjenne på følelser, lyster, impulser – det levende, fargerike jeg. Å trene på å være meg selv og møte andres reaksjoner på meg, uten hele tiden å sensurere, verdivurdere, dempe og tilpasse meg, er helt avgjørende i min selvhjelpsprosess.

Jeg har ikke opplevd at det finnes noen snarveier i dette arbeidet. For meg har dette vært (og er) en kontinuerlig treningsprosess med seire og nederlag. Jeg kjenner på hvem jeg er, hvilke følelser og behov som oppstår - her og nå - i møtet med de andre i gruppa. Jeg utforsker meg selv og prøver bevisst ikke å evaluere det jeg kjenner. Neste trinn er (for meg) mye vanskeligere – jeg trener på å våge å vise meg fram for de andre i gruppa, uten for mye sensur. Tredje trinn er like utfordrende – jeg trener på ikke å flykte følelsesmessig, når andres reaksjoner på meg og mitt er vanskelig å tåle. Særlig utfordrende er det for meg å være tilstede – med mine egne følelser og behov – når andre reagerer med sinne, kritikk, sårbarhet, forakt eller avvisning. Dette vekker ofte de samme følelsene hos meg selv, eller skaper en følelse av å være liten og ubeskyttet - redd for ikke å tåle å være eksponert for livet, slik det er i møtet med andre mennesker.

Belønningen for dette arbeidet er betydelig. Jeg kjennes at jeg gradvis, kanskje like mye gjennom å erfare «nederlag» som «seire», blir mer tydelig og mer synlig. Angsten min har hjulpet meg inn i en bevisst og krevende arbeidsprosess med fokus på følelser i samspill med andre i selvhjelpsgruppe. Arbeidet med angst og følelser tar tid, koster mye følelsemessig og gir resultater. En stund etter at jeg begynte i gruppe i Angstringen, sa en av igangsetterne til meg: «Jeg tror ikke du liker deg selv noe særlig». Det er nok lett for dere å skjønne at dette føltes veldig smertefullt, kanskje først og fremst fordi det traff meg midt i solarplexus. Det hun sa var riktig, men jeg tror ikke lenger det er slik. Jeg tror jeg likte meg selv så dårlig fordi jeg følte meg mislykket, og at jeg bebreidet meg selv fordi jeg slet med angst og så mye vonde følelser og ikke klarte å tvinge meg selv til å ha det bedre. Jeg har fremdeles angst og følelsesmessig lidelse, men dette er ikke like overveldende som før, og jeg bebreider meg selv i liten grad for dette – kanskje ikke i det hele tatt. Jeg aksepterer at jeg er et menneske med hele spekteret av følelser, og med angst, og jeg liker meg selv ganske godt slik. Som et resultat av dette liker jeg også andre mennesker bedre enn før.

Skrevet - Kategori: Personlige historier