Det hjelper å engasjere seg i det vanskelige! – Erfaringer fra å gå i gruppe og organisatorisk arbeid, NerVen 2008

«Hva skjer i en angstgruppe?

Av og til er det vanskelig å si hva en egentlig holder på med i en gruppe. Fremdriften er ikke konstant. Mange føler en god fremgang, men så stopper det opp, og det blir mye «utenom prat» i gruppa. Når det skjer, kan en føle en viss irritasjon over det, men en tør ikke å si fra til gruppa.

Hva skjer når en lar være å sette ord på sine egne reaksjoner – å fortelle at en føler irritasjon? En «svelger det ned» og for hver gang en gjør det, kommer en egentlig i konflikt meg seg selv. Dette gir ny næring til angsten.

Det gjelder å våge seg frem og si i fra. Det dreier seg ikke om å gå til angrep på de andre eller komme med påstander «du er…», men å ta tak i ens egen opplevelse og behov. Og det koster selvfølgelig noe, men det er strevet verdt.

Og så er det alltid lurt når ting stopper opp at en spør hvorfor vi egentlig deltar i en gruppe. Bevisstgjøring på roller kan bidra til at en kommer seg videre ved at en setter oppmerksomhet på de rollene en inntar i gruppen (og hverdagen). Noen snakker lite. For noen er det vanskelig å la være ikke å snakke. En kan øve seg på å tre ut av den vante rollen og gjøre noe nytt. En kan provosere seg selv ved å ta plass i gruppen. Hva gjør en for eksempel når en i gruppen forteller gang på gang den samme historien? Det er vanskelig å si fra, en vil jo ikke såre den andre. Men det viser seg at det er verdt å ta en sjanse!

Av og til kan det være et ork å gå i gruppa og holde ut. Spesielt når det er frafall og en blir frustrert over det. Men ofte har det lønnet seg å holde ut likevel. Konflikter kjennes ubehagelige. Man prøver å unngå dem. Denne konfliktvegringen kan i verste fall bidra til at en gruppe går i oppløsning. Noen slutter, fordi de ikke vil ha en konflikt og fjerner seg fra en vanskelig situasjon. På denne måten gir man fra seg sjansen til å bruke en konflikt for å komme seg videre.

Det er en illusjon at en ikke skal ha konflikter. Men konflikter trenger ikke å bli destruktive, de er en unik mulighet til vekst for den enkelte og gruppa. Å våge å si fra om ting og våge å gjøre ting, gjør at en ser at en faktisk tåler noe, og det skaper tillit – ikke minst til seg selv.

Hva kan en ellers oppleve i en gruppe?

• En konkurranse om å ha det verst

• Å være misunnelig over at noen andre «har kommet lengre»

• Å oppleve andre som flinke

• Å være redd for å såre andre

• Angst kan lett bli en hvilepute - en har alltid valget om å gjøre noe tross for angsten

Selvhjelpsfrivillighet

En deltaker fortalte hvordan han har brukt selvhjelp i forhold til ting han har gjort i og for Angstringen. Hans utgangspunkt var tre «faktorer»: Angst, sårbarhet og tillit. For å bli kjent med sårbarheten sin, måtte han se på egen angst og derfra ta et valg om å skape tillit til seg selv og andre. Når han følte at han var ferdig med gruppen var det å være frivillig en naturlig forlengelse av selvhjelpsprosessen. Det dreide seg om å utfordre seg selv – å gjøre ting som var skummelt. Å stå frem i avisen dreide seg om å stå frem med sin egen sårbarhet for selv å akseptere den. Han opplevde samtidig at han skapte en gjenklang hos andre mennesker som kjente seg igjen.

I denne sammenheng er det viktig å fremheve at det har viktig ikke å brette ut alt, men sette grenser for hva en setter ord på. Det gjelder både for gruppa og «offentligheten».

For de fleste har igangsetting vært en interessant erfaring. Alt fra å være usikker over hva en egentlig skulle gjøre til å møte seg selv på en ny måte. Noen har blitt igangsetter når en følte at en ikke lengre fikk utbytte av å gå i gruppe. Å møte nye folk gir nye erfaringer. Mange har opplevd at først når de har blitt igangsetter har skjønt hva selvhjelp egentlig er og greid å bruke den.

Noen stusset over dette merkelige ordet «selvhjelpsfrivillighet». Ord og begreper er ikke lett, men med denne merkelige ordkonstruksjonen prøves det å beskrive begrunnelsen og drivkraften for denne type frivilligheten – nemlig eget utbytte. Det kan høres super egoistisk ut. Men ved selv å drive selvhjelp, bidra du til at andre også får samme mulighet som en selv har fått.

Selvhjelpsfrivillighet dreier seg om å gi stafettpinnen videre. Men de «gamle traverne» i Angstringen må spørre seg selv: Gjør jeg dette for at ting ikke skal ramle sammen eller får jeg fortsatt utbytte av dette? Hvordan kan en inkludere de nye som kommer? Mulighetene til å gå videre, må trekkes frem av igangsettere. En må også holde personlig kontakt – ta en telefon istedenfor bare å sende ut e-mail. En gruppedeltaker mente at det hadde vært mindre skremmende om to fra samme gruppa kunne være igangsetter. Å være igangsetter sammen med en fra de «gamle» oppleves som ganske skummelt.

Selvhjelp kan bedrives hvor som helst – også i en koordineringsgruppe i Angstringen. En trenger nødvendigvis ikke å avsette en spesiell time til det, men bruke det i forhold til det en holder på med. Et eksempel: Det skulle utarbeides et skriv alle hadde blitt enige om skulle gjøres. En påtok seg oppgaven med å lage et utkast som hun ikke fikk noen tilbakemeldinger på. Vedkommende ble da etter hvert ganske irritert. Hennes opplevelse var at de andre var likegyldige og uengasjerte og sa fra om det. Men det viste seg at de andre absolutt ikke var likegyldige, men følte seg «dumme». Hun hadde nemlig brukt masse uforståelige begreper, og de andre ville ikke «avsløre» at de ikke skjønte. Situasjonen viste at det lønner seg å reagere – en fikk en avklaring og jobbet videre med saken.

Skrevet - Kategori: For deltakere