Et liv med «høy vanskelighetsgrad», NerVen 2008

I en samtale med min svigerinne introduserte hun meg for uttrykket «et liv med høy vanskelighetsgrad». De som tar kontakt med Angstringen er gjerne mennesker som opplever at livet deres har «høy vanskelighetsgrad». Jeg er en av dem. Uttrykket rører ved et kompleks av tanker og følelser i meg, en erkjennelse: «slik opplever jeg mitt liv!», selvmedlidenhet, stolthet, et lite selvironisk spark – for hvem er ikke livet vanskelig? Lengsel etter et lettere liv, trøtthet, skam, motvilje, takknemlighet og bevissthet om bevegelse og vekst.

Jeg har deltatt i selvhjelpsgruppe i Angstringen i Oslo i ca tre år, og har vært med på å starte to nye grupper. Det aller meste av det som foregår i Angstringen er basert på frivillighet. Gruppene hjelpes i gang av noen som selv har deltatt /deltar i en tilsvarende gruppe, og som dermed «kjenner angsten på kroppen». Så fortsetter deltakerne å møtes ukentlig, som regel hjemme hos hverandre – slik er det i hvert fall i Oslo - ,uten ledere. I retningslinjene betones den enkeltes ansvar for sin egen utvikling og deltakernes felles ansvar for å holde seg til retningslinjene, «løse» gruppens problemer og fremme dens vekst. I Angstringens idégrunnlag, basert på erfaringer gjort over år, oppfordres deltakerne til å fokusere på seg selv i øyeblikket – hvordan har jeg det, her og nå – i gruppa?

Da jeg tok kontakt med Angstringen, hadde min angst – som knyttet seg mye til undertrykte følelser - blitt et skikkelig monster. Det å ha så stor angst er forferdelig smertefullt, og det å prøve å kontrollere, enn si skjule, en slik angst – for det var det jeg prøvde - tar forferdelig mye krefter. Selv om jeg kjenner min angst, dens bakgrunn og dens former svært godt, løste ikke det problemet. Jeg hadde nemlig hele mitt liv gått blant andre mennesker iført kamuflasjedrakt, og da blir man jo verken sett eller møtt – som den man er. Selv om jeg har tatt av den beskyttende kappen i terapirommet, var ikke det nok til å gjøre meg trygg «ute i verden». Så startet jeg i selvhjelpsgruppe i Angstringen, og begynte å snakke sant om meg selv til andre «vanlige, skumle, feilbarlige, sammensatte, uberegnelige mennesker». Jeg tror dette har vært det beste valget jeg har gjort i forhold til å fremme min prosess mot en større grad av sosial mestring.

Jeg har nemlig tålt mine følelser og eksponeringen i gruppene – krevende, sårbare øyeblikk uten kamuflasjedrakt. Jeg har kjent på hvem jeg er og hva slags følelser og behov jeg har i møtet med de andre. Så har jeg trent på å våge å vise dette fram, og ikke minst, på å tåle de følelsene det har skapt i meg å møte de andres reaksjoner. Jeg har møtt gjenkjennelse, unnvikelse, forståelse, mangel på forståelse, humor, varme, skam, sinne, vennlighet, medfølelse og avvisning – men ikke bare hos de andre, også hos meg selv. Jeg tror at for meg har det vært aller mest befriende å kunne få ta mine egne skyggesider inn i varmen. Det er ikke lenger så viktig for meg å skjule sider av meg selv. Jeg er et helere menneske.

Det å være i en gruppe der vi utfordres til å snakke sant om oss selv – om det vi kjenner på, her og nå – med liten grad av tilsløring, selvsensur og tilpasning til det vi tror andre ønsker å høre, er en krevende og utfordrende vei, og den tar tid. Den er samtidig en tydelig bevegelse fra stor sårbarhet og utrygghet mot mestring, trygghet og autentisitet. Resultatene er knyttet til det å ta ansvar for sitt eget liv og sin utvikling.

Skrevet - Kategori: For deltakere