Angst og tillit, NerVen 2009

Å skjønne noe av egen angst er slett ikke lett. Nå etter ti år i Angstringen begynner jeg å nærme meg et mål. Ikke det at jeg vet alt om angst, men heller at jeg har forstått såpass mye av den at jeg har blitt trygg. Trygg nok til å tåle en utrygghet uten å måtte fjerne meg fra det utrygge.

Min vei har på mange måter ikke vært en ren psykologisk undring over egen angst. Like mye har det vært en filosofisk reise. Et viktig steg i min egen forståelse har vært å lære å formulere noen av mine tanker om angst. ”Hva er angst? ” er et fryktelig stort spørsmål og kan svares på med mange bøker uten å ha svart uttømmende på det. Kanskje like viktig som å spørre seg hva det er, er det vel også viktig å forstå hvorfor jeg spør om det? Og hvilket svar kan jeg tåle å høre? Ofte har jeg sett i min undring at jeg har kommet frem til svar uten at jeg dermed har erkjent disse svarene, det vil si ikke ønsket å ta svaret til meg. Jeg har kanskje ikke vært klar for erkjennelsene fordi de ville være for ubehagelige. Etter hvert som jeg har hatt tillit til at jeg har kunnet tåle å ta til meg det jeg har forstått, har jeg fått et stadig bedre liv. Eller for å si det mindre generelt, etter at jeg for eksempel har tålt egen angst i butikken, fordi jeg visste at det ikke var butikken som var farlig, har butikkoppholdet blitt ufarliggjort. Det har gått sakte, men det har gått fremover.

Jeg har kommet frem til en veldig enkel definisjon på angst. Angst er en følelse som kommer når jeg føler meg truet. En følelse av å ikke kunne forsvare seg er et eksempel. Denne følelsen igjen setter i gang en rekke forskjellige reaksjoner. Å skille angstreaksjonen og angstfølelsen har vært en viktig avklaring for å komme til bunns i egen angstopplevelse. Angstopplevelsen er en blanding av angstfølelsen og angstreaksjonene. Den gang jeg skjønte at jeg hadde et stort angstproblem var det først og fremst angstreaksjonene jeg så. Men det var ikke før jeg ble kjent med angstfølelsen jeg kunne se hva jeg var truet av, og hvor jeg måtte bygge opp tillit for å få et tryggere liv. Å tørre å ha tillit er vesentlig for å ha et noenlunde godt liv, uten en angst som blir et problem.

Angstproblemer

For det er i bunn og grunn angstproblemene som man vil til livs, ikke angsten i seg selv. Å erkjenne eget angstproblem var kjernen i min bevegelse fra et isolert liv til et liv i frihet. Fra å ikke ta telefon, ikke åpne post, ikke besøke venner, ikke fullføre noe som helst til å gjøre det motsatte med største selvfølgelighet. Men det beste av alt er vel kanskje at jeg har våget å bli kjent med meg selv og til og med har blitt venn med meg selv. Å være selvhater er fryktelig vondt, men det var min hverdag og jeg følte meg hjemme i det til jeg skjønte at det var på tide å flytte ut av dette ”hjemmet”. Jeg prøvde mange ganger, men kom ingen vei, og jeg skjønte ikke hva problemet var. Jeg skjønte jo at jeg var redd, men ville ikke vedkjenne meg det. Jeg var fryktelig redd for svakhet, især min egen. Til slutt ble jeg så redd for å leve at angsten slo meg helt ut. Og heldigvis for det. Jeg skjønte til slutt at jeg måtte gjøre noe med egen angst.

Angstopplevelse

Hva jeg var så redd for tilhører min private sfære og er i og for seg også ganske uinteressant. Hva jeg trodde jeg var redd for vitner om meget stor fantasi. For eksempel var jeg veldig redd for at jeg var homofil. Og jeg var redd for at jeg skulle leve et liv i evig fattigdom og sitte som en tigger i Oslo. Jeg var også redd for å være flink i noe og passet på å dra egne prestasjoner ned til et lavere nivå enn de egentlig var. Og jeg var veldig redd for å bli berømt (????). Dette er bare noen få av mine ”tenk om” perspektiver som angstfølelsene satte i gang. Jeg visste ikke hvor angsten kom fra og hva det var, så å lage visse scenarier var en måte å gi følelsene en årsak.

Angstreaksjoner

Sett utenfra var det ikke lett å se noen angstreaksjoner hos meg. Dette klarte jeg stort sett å holde veldig godt skjult. Angstreaksjonene var likevel ganske tydelig for meg. Det var alt fra svetting og harehjerte i butikker. Tilbaketrekning i mange sosiale sammenhenger. Å ikke spørre noen om hjelp (ingen ville vel hjelpe likevel, tenkte jeg). Å si ja til alt mulig fordi jeg ikke turte å avvise folks ønsker (og hvis, i en aggressiv tone). Angstreaksjonene husker jeg ofte som veldig ubehagelige, fordi jeg merket at jeg reagerte på en måte jeg slett ikke ville. Anfall av panikkangst var heller ikke særlig behagelig, når jeg plutselig satt mer eller mindre og snappet etter luft.

Angstfølelse

Angstfølelsen er den jeg har hatt størst vanskeligheter med å bli kjent med. For, for å bli kjent med den måtte jeg la de vanskelige og vonde følelsene komme frem. Det var nesten som å be meg holde hånden på en varm kokeplate. Men jeg fant etter hvert ut at når jeg likevel stod der og ble brent på kokeplaten, kunne jeg jo også kjenne etter hva jeg følte og ikke prøve å trekke meg vekk fra det faktum at jeg ble brent. Og skal jeg føre denne sammenligningen videre, så fant jeg ut at platen slett ikke var så varm som jeg trodde. I mitt eget arbeid med å nærme meg angstfølelsen har jeg oppdaget at tillit var en vesentlig del av det å skape trygghet slik at angsten ikke kom. Mine angstfølelser kom veldig ofte sterkt frem i sosiale situasjoner. Å skulle si noe på for eksempel et møte kunne jeg ikke gjøre uten store anstrengelser og mye gruing. Jeg avsto derfor stort sett fra det. Da jeg en gang hadde bestemt meg for at angsten ikke skulle være noen hindring her, var jeg nødt til å kaste meg ut i det. Siden jeg gjorde det med åpne øyne og av egen vilje hadde jeg nå fått en ny holdning til det jeg gjorde. Skulle jeg si noe på et åpent møte om angst, gjorde jeg det for egen skyld, ikke fordi noen ville at jeg skulle gjøre det. Dermed fikk jeg mulighet til å møte virkeligheten på en annen måte enn før. Jeg lot meg observere både egne følelser og andres reaksjoner. Om noen lo av at jeg stammet eller snublet i ordene, så fikk det være deres egen sak. Jeg gjorde meg ikke til noe dårligere menneske av det. Det viste seg at det ikke var så farlig som jeg hadde trodd, fordi jeg hadde tillit til at jeg ville klare dette godt nok.

Tillit

Og dermed er tillit presentert som et grunnleggende byggelement i livet. Men tillit må man i mange tilfeller velge å ha, og den er positivt virksom bare dersom den er fundert i et grunnleggende ønske om trygghet og tilstedeværelse i livet. Jeg har ofte vært plaget av tvangstanker og tvangshandlinger. Men jeg har ikke vært veldig plaget av det. Men å låse dører har vært noe jeg har styrt veldig med til tider. Hvor mange ganger har jeg ikke måttet gå tilbake og sjekke om døren virkelig er låst? Stadig overprøving om jeg hadde låst døren kunne være ganske plagsom. Men jeg vet nå at når jeg klarer å være tilstede i handlingen i det jeg låser døren, så har jeg tillit til at jeg faktisk har gjort det og ikke tviler og må gå tilbake og sjekke om det er sant. Overgangen fra å være en innbitt tviler til å både ha tvil og tillit har ikke bare vært lett. For jeg har vært nødt til å erstatte tvilen med tillit der jeg mente at tvilen ikke var godt nok fundert. Når jeg har vært i tvil om at døren var låst har jeg oversett tvilen og valgt tillit. Noen ganger har jeg sovet ganske dårlig på grunn av det. Har jeg virkelig låst? Kan det komme noen inn? Og så videre. Etter hvert har tilliten fått overtaket, og jeg har kommet meg vekk fra tvangshandlingen.

Her må jeg med en gang tilføye at angst ikke er noe man bare kan trene seg bort fra. Angsten har jo ikke bare med om jeg har låst døren eller ikke, men også om jeg tåler å gå vekk fra en ulåst dør. Hvis den er ulåst, tåler jeg eventuelle resultater av det? På samme måte som det å trene seg til å snakke i offentlige forsamlinger ikke er å trene seg på å klare å snakke i forsamlinger, men mer er å trene seg på å takle resultatene av det. Det vil si, at jeg tåler å vise meg sårbar i visse situasjoner, eller enda bedre å klare å fjerne meg fra det å være sårbar i situasjonen uten at det går på bekostning av tilstedeværelsen. Som et eksempel: ved å stå for sine holdninger, tale dem ut og være villig til å ta i mot kritikk for det som man mener. Men også å kunne innse uten sjenanse at jeg har tatt feil. I det hele tatt å være åpen for andre og meg selv på en gang. Og å være villig til å være med på de forandringer jeg ser er de riktige.

Å være med på forandringer er ikke mulig å gjennomføre uten at man har tillit til at det er riktig å gjøre det. Denne tilliten kan enten legges til seg selv eller en annen person eller til et resultat. Som da jeg endelig tok kontakt med Angstringen for første gang for 10 år siden. Å gå inn i den prosessen jeg gjorde ville være ganske tullete hvis jeg ikke hadde hatt tillit til at Angstringens ideologi var noe for meg og at jeg ville få et bedre liv ved å være med i en Angstgruppe. Ved å velge å gi tillit til å være med på de forandringene som dette innebar for meg, ble jeg som et resultat av min deltakelse i angstgruppen nødt til å se på hva jeg var redd for.

Hvor var det at angstfølelsene kom? Hvor var det jeg egentlig var sårbar? Hva kunne jeg gjøre for å bli trygg nok? Hvor måtte jeg bruke tilliten for å bygge opp tryggheten? Etter at jeg gikk i disse sidene ved livet mitt, har jeg fått et så uendelig mye bedre liv.

Skrevet - Kategori: Personlige historier