Om å være igangsetter - av tidligere deltaker i Angstringen, NerVen 2009

Uffa meg, jeg ser meg rundt. Ser på menneskene som har kommet og kjenner forventningene til meg. De ligger som et tykt teppe i rommet. Jeg har tatt på meg oppgaven å sette i gang ei gruppe i Angstringen og jeg har mest lyst til å stikke av. Hva er det jeg har gjort? Jeg har like mye angst som de som sitter her nå, men det virker som de tror at jeg har fiksa dette. Jeg er liksom en slags guru. Jeg vil ut. Jeg kommer ikke til å greie dette her.

Så har alle satt seg og vi igangsetterne ønsker velkommen. Vær så god, bare forsyn dere med kaffe og te. Vi snakker om det vi bør si om meldeplikt og møteplikt, praktiske ting som hvor gruppa skal holde møtene, taushetsplikten osv. Fornuftige ting. Så har vi ikke mer å si og det blir stille. Lenge. Jeg kjenner svetten driver og hjertet banker.

Forventningsfulle blikk. Noen sitter og ser ned i gulvet, enkelte tviholder i armlenet på stolen, rører seg nervøst og venter. Jeg venter jeg også. Hva er det vi venter på? Det store svaret. Løsningen på alle problemer og især angsten. Hvordan bli kvitt den? Derfor har de kommet, tenker jeg. For å få hjelp, og det av oss igangsetterne. Men jeg er like fortvilet hjelpeløs som de som sitter her. Like svett og med bankende hjerte, kroppen truer med å besvime, men jeg vet at de ikke kan se det. Og jeg kan heller ikke se alt på dem.

Snakk! - lyner det inne i hodet. Sett ord på hvordan du har det? Jeg greier ikke det ennå, jeg er for utrygg. Så tenker jeg: Jeg kan prate om eget liv. Om angsten og livet med den. Jeg begynner å snakke, om angst, voldsoffer og hele greia. Masse historie om alt som har hendt. Det er trygt og greit. Det er som å lese opp fra ei bok. Ja, ja tenker jeg. Så får vi starte der da og ta turen ut på tynn is etter hvert.

Vi, igangsetterne, forteller først om eget liv og angst. Så lar vi hver og en få si litt om seg selv og bli litt kjent. Jeg ser smertene i ansiktene, de rastløse blikkene som ser ned i gulvet. Mennesker som forteller om eget liv og masse fortvilelse og ensomhet. Vi snakker om selvhjelp og det å bruke selvhjelp i eget liv. Men har dere fortsatt angst? Er dere ferdige med angsten? Er dere friske nå? At vi fortsatt sliter med angst og at ting tar tid. Vi har ikke noe vidundermiddel. Men vi er på vei og vi gir ikke opp selv om vi mange ganger har lyst.

Kan dere hjelpe oss? Spørsmålene er mange. Jeg er ikke ferdig med angsten, sier jeg. Blir aldri det, men jeg lever med den i dag og er glad for den. Den gir meg viktige signaler, dersom jeg gir blaffen i egne behov og følelser.

Jeg skulle så gjerne sagt at gjør sånn og sånn, så er du frisk i morgen. Og så er det ikke sånn. Jeg er bare lille, redde meg. Jeg er bare et medmenneske og ingen gud eller guru overfor angst og psykiske problemer. Ingen verdensmester. Ingen flotte ord. Men jeg tror at det nytter. Så sitter jeg der og kjenner på utilstrekkeligheten og egen hjelpeløshet og forvirringen jeg har skapt i gruppa. Og kanskje er dette det viktigste for meg - dette å bare være der jeg er - tilstede i egen virkelighet og følelser på godt og vondt. Det å vise andre medmennesker mitt ansikt. Men er du ikke ferdig med angsten da? Men hvor lenge har du hatt angst? Store redde blikk. Undrende blikk.

Jeg er ingen hjelper. Jeg er bare et menneske som prøver å vise de andre mitt sanne ansikt. Det er tøft nok. Vi er mennesker med angst, og vi er sårbare. Uansett nykommere og igangsettere. Vi er i samme båt.

Skrevet - Kategori: For deltakere