Kan angst bli et hjelpemiddel i livene våre? - Tore, NerVen 2012

«Min angst,

min angst vik fra meg,

for du vet ikke hva du gjør!

Eller vet du?»


Slik lyder første vers i et dikt jeg skrev da jeg sto i startgropa til min egen selvhjelpsprosess. Årsaken til at jeg velger å begynne med akkurat dette verset, er at jeg allerede den gang må ha ant at det er noe mer ved dette vonde signalet som angst er, enn «bare» smerten, for smertefullt er det til gangs. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg var hos fastlegen min og senere spesialist fordi jeg trodde jeg hadde fått hjerteinfarkt. Men nei, det var ikke noe galt med hjertet mitt.


«Angst opp og angst i mente,

hvor lenge skal jeg

egentlig vente?

Fins det ikke noen snarvei

til lykken?


Nei, noen snarvei fins nok ikke,

min venn,

egne tanker,

og følelser må opp og frem

til du sakte,

sakte tør stå oppreist igjen

i hele din fargerike prakt.»


Det er ikke så mye prakt igjen her i gården, men jeg skal nå fortelle om min egen selvhjelpsprosess, og hvordan den etter hvert førte til at jeg så på angsten som en kilde til hjelp, en drivkraft og til og med en veiviser i livet mitt. «Hvordan i all verden kan dette smertefulle og av og til lammende signalet bli et hjelpemiddel og en veiviser?» spør du kanskje nå, og det er høyst forståelig.


De første årene da jeg slet som verst, bestemte jeg meg for å klemme til angsten min fra fire ulike kanter: Først ved å gå i terapi, så ed å begynne i egen selvhjelpsgruppe i Angstringen Oslo, for deretter å trappe opp med frivillig innsats som å være med på å sette i gang nye grupper, lede kontaktmøter og å være med i koordineringsgruppa. Fysisk trening, for det meste sykling året rundt, var også en del av det jeg påla meg selv. I tillegg oppsøkte jeg de stedene hvor jeg hadde størst problemer; trikk og buss, kino og teater, steder med mange mennesker, steder med få mennesker som i skogen og i tunneler.

Jeg så meg alltid om etter en fluktvei jeg kunne bruke hvis det ble for tøft å være der jeg hadde valgt å utfordre meg selv. Ikke noe av dette var bortkastet arbeid, men holdningen min til problemet mitt, var gal.
 

Kan angst bli et hjelpemiddel...


Jeg forsøkte kort sagt å bekjempe angsten min på ulike steder som om den var min verste fiende. Dette holdt jeg på med i flere år, husker jeg, helt til Gjermund Tveito på et kontaktmøte sa på sin forsiktige måte: «Husk at angsten din er et signal på noe!» Underforstått: «Den vil deg noe! ... Hva dette noe er, det må du finne ut selv, for det varierer fra menneske til menneske.» Kloke ord, forsto jeg etterhvert. (red. anm. Gjermund Tveito er psykolog som deltar på kontaktmøtene til Angstringen Oslo)


Så måtte jeg begynne å lete i mitt eget liv og i meg selv. Jeg var utbrent i jobben min som lærer fordi jeg ikke fikk noen løsning på en stygg mobbesak. Rektor ved skolen den gang overlot hele ansvaret til meg, og jeg var dum nok til å la meg bruke i lang tid til jeg var så sliten at jeg ble langtidssykemeldt. Jeg hadde også latt meg bruke i familien min i mange år, helt fra jeg var ganske liten. Av barn kan man ikke forvente at de ser eller skjønner hva som skjer, men som voksen burde jeg ha sagt ifra klart og tydelig at dette kan jeg ikke ha ansvar for alene! Men det klarte jeg ikke av en eller annen grunn.

Jeg hadde nok hatt angst før denne mobbesaken uten å ha satt ord på det. Nå slo den ut i full blomst etter at jeg nok en gang hadde latt meg misbruke over tid. Jeg fant omsider ut at det måtte være en sammenheng. Var det dette angsten ville fortelle meg? At, jeg ikke skulle la meg misbruke lenger, av sjefen min, familien min, eller av andre?


Ikke bare! For ikke å bli misbrukt, måtte jeg trene på å sette grenser for meg selv i ulike sammenhenger, først i selvhjelpsgruppa jeg gikk i, og senere også utenfor selvhjelpsgruppa.
Jeg ble dårligere i en periode, for dette var noe nytt og skummelt for meg, men etterhvert merket jeg at angsten min gikk mer og mer i dvale når jeg klarte å stå opp for meg selv ved å sette grenser der jeg ikke hadde klart dette før.


I begynnelsen greide jeg ikke å se noe positivt med angstsignalet, antagelig fordi det var så smertefullt og delvis lammende. Men, sakte, men sikkert skjønte jeg at signalet måtte være så kraftig og vondt for å få meg til å stoppe opp og tenke etter hvordan jeg levde. Nå ser jeg på angsten min mer som en venn som sier fra klart og tydelig, slik gode venner skal, at nå er du dørmatte for andre igjen. Skjerp deg og sett grenser, ellers blir du tråkka på nok en gang!

Jeg måtte altså endre holdning til min egen angst for å kunne se at angsten min virkelig er et hjelpemiddel som sier tydelig fra når jeg går utover mitt eget Nokpunkt, som Per Fugelli kaller det punktet hvor vi bør si ifra «at nå er det nok».


Jeg er nok litt tungnem iblant, jeg må innrømme det, for jeg måtte ha er så kraftig signal, jeg, før jeg begynte å lete bak angsten min for å finne ut hva den egentlig ville meg. Jeg kunne gått inn i en offerrolle, og det gjorde jeg også i perioder, men jeg valgte å ta Gjermund Tveitos ord på alvor.


Ved å se på det smertefulle som et signal fra min indre verden, et signal som ville meg noe, et signal som var på min side fordi det hadde et budskap til meg. Angsten min ble altså først en kilde til hjelp i livet mitt da jeg klarte å endre holdning til den og lytte til signalet for å prøve å finne ut hva som egentlig lå bak det, og så handle ut fra dette.


Dette skal jeg konkretisere litt; Jeg hadde en spesiell opplevelse hjemme i vår egen sofa. Nesten hver gang jeg satte meg ned or å se TV om kvelden, begynte musklene rundt hjertet mitt å bli urolige. Jeg fikk stadig trekninger og rykninger som jeg etterhvert skjønte var mitt gamle angstsignal. Men hva var det angstsignalet ville meg nå, tro? Jeg tenkte «kanskje er det et signal om å komme og ut av huset og bidra med noe i angstringen igjen?».


Kort tid etter dette fokk jeg en invitasjon fra Angstringen Norge om å være tilstede på Angstringens 25­års jubileum. Jeg meldte meg på og klarte å bidra med noe etter 10-­11 års fravær. Òg skjedde hva med angstsignalet da? Det roet seg, men først da jeg hadde stått opp for meg selv og bidratt med noe som frivillig i selvhjelpsmiljøet igjen. Angstsignalet roet seg helt.


Angst er altså et signal på noe; et hjelpemiddel, en drivkraft, og til og med en veiviser som både sier ifra når noe er galt i livet mitt, og som også viser en vei videre slik at jeg kan korrigere meg selv og få livet mitt inn på et spor som er sunnere for meg.


Angstsignalet mitt sier altså ifra når jeg går utover mitt eget Nokpunkt og glemmer å sette grenser for meg selv, og det sier ifra når jeg er i ferd med å bli en passiv mottaker i stedet for en aktiv deltaker i mitt eget liv. Litt av et signal! For meg er dette erfaringsbasert kunnskap fordi jeg har opplevd det selv.


En vellykket selvhjelpsprosess er også avhengig av at du våger å sette ord på tanker og følelser du måtte få når dere møtes i selvhjelpsgruppa til enhver tid; våger å vise sårbarheten din i ditt eget tempo, våger deg ut på dypt vann ved å slippe kontrollen over det som skjer i de minuttene dere møtes.


Selvhjelp er altså et vågestykke, et arbeid du utfører for deg selv ved å si tydelig i fra i selvhjelpsgruppa dersom for eksempel noen av de andre deltakerne prøver å ta en leder rolle. Angstringgruppene skal ha flat struktur, uten leder, og da må hver enkelt ta ansvar for å si i fra dersom det skjer noe i gruppa som den enkelte ikke liker.


Ved å unnlate å si ifra, tråkker du på deg selv, og du lar muligheten til å komme videre i din egen prosess gå fra deg.

En kraftkilde.

Angsten min,

etter mange års samliv aner jeg

omsider din positive hensikt,

Hver gang jeg lytter til egne

følelser og behov og handler

ut fra disse,

lar du meg være i fred.

Når jeg tør bryte et mønster

og få en ny vei,

løsner du grepet om livet mitt.

Hver gang jeg tør bruke

kreativiteten min og være

synlig blant menneskene,

blir du mindre plagsom.

Når jeg tør stå stille i din

nærhet og lytte til deg,

gir favntaket ditt etter.

Du hvisker stadig oftere

til meg nå:

«Ta styringen over livet ditt

igjen og fyll det med det beste i

deg selv!»

Det er jo når jeg ikke vil dette,

du herjer som verst, angsten min.

Trass og forbannelser begynner å

vike for respekt og ærbødighet

i ditt nærvær.

Tenk at jeg har en kraftkilde

inni meg som sier klart i fra når

jeg svikter meg selv.

Da vil jeg til slutt ønske lykke til med å endre holdning til din egen smerte, din egen angst. Lykke til med å finne Nokpunktet ditt, og ikke minst den treningen du måtte trenge for å sette grenser for deg selv igjen slik at selvhjelpsprosessen din kan bli så vellykket som mulig.

Skrevet - Kategori: Personlige historier