Jeg hatet min egen angst, men det var før jeg tok kontakt med Angstringen. - Denflinkejenta, NerVen 2012

Det tok meg hele 3 år fra jeg kontaktet Angstringen, til den dagen kom hvor jeg faktisk oppsøkte dem ansikt – til – ansikt. Det var nok flere grunner til at jeg ventet såpass lenge med å møte opp ved «Åpent Hus». Mye grunnet frykten for å treffe noen som viste hvem jeg var. Frykten for at noen skulle forstå at jeg slet (sliter), samt frykten for at det akkurat der skulle skje «noe».

I hverdagen er angsten min hemmelighet, få av mine bekjente vet om min lidelse. Så det var som nevnt med blandede følelser jeg møtte opp hos Angstringen. Hvordan skulle jeg, som skjemmes så mye av min angst, kunne klare å snakke om min angst til helt fremmede mennesker?

Men tro meg, det var faktisk ikke så vanskelig. Selv ikke for meg. Det var som om mye av skammen min ble borte da jeg gikk over dørterskelen. Ja, ikke all skammen, men jeg klarte å vise hvem jeg er bak fasaden. Kanskje var det fordi alle som var der aksepterte meg som den jeg var? Samt at jeg aksepterte dem og deres angst. Akkurat det høres kanskje litt merkelig ut. Men det er kanskje fordi vi/de som er til stede ved Angstringen har en felles ting som vi sliter med?

Vi sliter med å forstå hva vår egen angst er, og vi sliter med å akseptere at vi har angst. Men vi skjønner hverandre på den måten at vi alle aksepterer hverandre. Og det er en stor hjelper nå i den kampen jeg kjemper for å akseptere meg selv. Jeg husker spesielt godt noe som ble sagt på et av de første møtene jeg var på «Du må jobbe for å akseptere din egen angst».

 Den gangen likte jeg ikke det utsagnet. Kanskje fordi jeg den gangen hatet angsten min? Hatet at jeg, som alltid hadde følt meg som en verdensmester i «alt», plutselig har en hverdag som blir mye redusert fordi den er så preget av angsten. Hatet at jeg slet med noe som jeg ikke klarte å sette ord på. Hatet at jeg ikke forstod så mye av min egen angst, den som brøt meg mer og mer ned hver gang jeg kjente på den.

Men i dag forstår jeg jo at det ikke nytter å hate. Det nytter ikke å fortrenge angsten. Fordi da risikerer jeg bare at jeg blir mer og mer redd for å leve et alminnelig liv, kun grunnet angsten.

Jeg klarer enda ikke helt å akseptere at jeg sliter, at jeg har angst. At min hverdag er så preget av kun automatiske negative tanker. Den første gangen jeg forstod at jeg hadde angst var et stort nederlag for meg. «Dette kunne jo ikke gjelde meg» Jeg er ikke innesluttet, trist og lei. Jeg har ikke et skjelvende og svakt håndtrykk. Jeg smiler, ler og møter verden med en positiv innstilling.

Men nå i ettertid så ser jeg at det er masken min som jeg viser til dere der ute i hverdagen. Mitt forsvar for å beskytte meg selv mot mine vonde og triste tanker. Så hvem er jeg; er jeg den masken du ser eller er jeg en person som kan klare å akseptere at jeg faktisk er verdifull? Er jeg en person som kan klare å bli glad i meg selv? Er jeg bra nok, jeg også til tross for at jeg har angst?

Jeg har klart å innse at jeg har angst, og at jeg nå må fokusere på å akseptere angsten. Ja, jeg klarer også (til en viss grad), å fortelle andre som ikke har angst, at jeg kjemper meg igjennom hverdagen preget av angst. Og det er akkurat det som jeg tror vil resultere i at også jeg klarer å akseptere min egen situasjon i dag, fordi jeg klarer å åpne meg opp litt og litt for hver dag som går!

Jeg er helt sikker på at det at jeg nå snakker om min egen angst i samtaler med andre fra Angstringen, har satt stor preg på det at jeg nå klarer å normalisere min egen angst. Tross jeg ikke unner noen andre å slite som jeg gjør, så er det også godt å vite at jeg langt i fra er alene. Og det er ikke så lenge siden jeg aldri sa til noen «du skjønner jeg sliter endel med angst». Det er så positiv progresjon at jeg i det hele tatt våger å si at jeg har angst.

En annen ting som jeg synes var så godt de første gangene jeg var på «Åpent Hus», og synes fortsatt, er at det ikke er noe spesielt jeg verken trengte å gjøre eller si. Jeg trengte ikke å forklare hvordan det er å ha angst, trengte ikke å forklare hvorfor jeg har angst, og jeg trengte ikke å forsvare (unnskylde meg) for at jeg har angst. De første gangene jeg var til stede på Åpent Hus var det en del av de samme personene som møtte opp, da også i vente på å starte i egen selvhjelpsgruppe. Men noen falt ut, jeg tror kanskje noen mistet tålmodigheten, ble rastløse og hadde for store forventninger.

Men jeg ble værende, fordi jeg innså tidlig at det er kun jeg som kan hjelpe meg selv. Det å møte ukentlig til "Åpent Hus" ble også som en øvelse for meg, en utfordring, i det å ha faste avtaler. Å treffe folk på faste tider. Samt at jeg ikke lengre kan ta den enkleste veien – å gi opp. Da kommer jeg ingen vei, da blir angsten min terrorist resten av livet.

Noe annet som også ble en utfordring for meg var det å være tilstede, «her og nå», som vi øver så mye på. Det er ikke lett, fortsatt ikke i dag. Men jeg har klart det noen ganger, klart å kjenne på mine følelser, klarte å snakke om følelsene til de andre. Faktisk så hadde jeg et lite gjennombrudd på et møte før sommerferien; jeg klarte å gråte. Jeg klarte å vise min sårbarhet!

Jeg vet at det vil ta tid. Det tar tid å forstå mer om min egen angst. Det tar tid før jeg klarer fult å akseptere angsten min. Men jeg føler at det er noe jeg kommer nærmere ved å være i kontakt med de fra Angstringen.


Jeg kan fortsatt være tilstede der uten å si noe som helst, eller jeg kan si «alt», uten at noen setter grenser for hva som er rett og galt. Ta for eksempel det å forsøke å snakke om min egen angst. Jeg har hørt mange ulike historier, og uansett hva som fortelles, så kan jeg på en eller annen måte kjenne meg litt igjen. Og det er akkurat det som er så fantastisk, jeg føler meg ikke helt alene om å kjempe denne kampen for å akseptere min egen angst!

Etter samtlige møter jeg har deltatt på så har jeg alltid blitt litt lettere til sinns påfølgende kveld. Ganske merkelig kanskje? Men kanskje det er noe i det at jeg faktisk føler meg akseptert på møtene, samt at jeg får mer styrke og respekt for meg selv etter hvert møte? Jeg slapper i alle fall av på en ubeskrivelig måte, og etter rundt 50­60 møter så kan jeg si at jeg aldri har hatt et angstanfall der. Bare det er jo en veldig positiv ting for meg som kjenner på angsten omtrent daglig!


Uansett så er jeg så utrolig glad og stolt for at jeg våget å møte opp til Åpent Hus, fordi jeg i dag ikke kan se for meg en hverdag der jeg kjemper min kamp med angst, uten at Angstringen er en del av min hverdag! Og jeg kjenner at jeg føler litt på savnet etter Angstringen nå når det er sommerferien. Så jeg gleder meg allerede til sommeren er over, fordi da åpner angstringen igjen!
 

 

Skrevet - Kategori: Personlige historier