Fagfolk - Hva har vi i selvhjelpsarbeidet å gjøre? - Gjermund Tveito (konsulent for Angstringen Oslo), NerVen 2010

Angstringens arbeid

Angstringen har samlet en enorm erfaring om angst og hva det innebærer å slite med angst. Og om hvordan forholde seg til den. De har et vell av erfaringsbasert kunnskap.

Angstringen begynte med at noen tok et initiativ. De ville ikke at angsten skulle ha styringen over livene deres, hindre deres livsutfoldelse og livsglede. Noe måtte da kunne gjøres? Hva hvis vi kom sammen? Om ikke flere kan løfte mer enn én. Blir vi ikke modigere når vi er flere sammen? Blir vi ikke klokere da?

JO DA!. Så har Angstringen samlet erfaring gjennom å ha satt i gang ca. 450 grupper – og utviklet sin ideologi – sin filosofi – sin psykologi. En utviklings- og eksistensialpsykologi er det kanskje nærliggende å kalle den. Om hva angst er og om å drive lederløse grupper.

Det er tre måter å forholde seg til angsten på (eller et livsproblem hvis jeg skal våge å generalisere):

  1. Det kan jobbes for å undertrykke angsten - å unngå det vanskelige. Ikke ta heis, Tbane, fly, unngå enhver opphisselse eller krangel, ikke ta ordet i forsamlinger, ikke knytte seg for sterk til noen, oppføre seg slik at en aldri blir avvist/aldri si noe egentlig om seg selv. Det en er redd for, unngås. Livet blir da grått, forringet, livsutfoldelsen snevres inn, en får ikke brukt sine ressurser, evner, iboende muligheter.
  2. Det kan jobbes mot å få mindre angst. Bekjempe den. Det kan trenes for å få mindre angst. Det vil si å desensitivisere seg – svekke de ubehagelige følelsene. Til slutt kan edderkoppen få gå rundt på deg. Det er jo det mest nærliggende å tenke at angsten/ubehaget skal og må bekjempes. Psykofarmaka er her et kjent hjelpemiddel. Hjelp til å føle mindre – ubehaget fjernes. I et effektivt arbeidsliv og samfunn med stort press er følelser forstyrrende. Om følelsene er forståelige reaksjoner på livshendelser, på situasjoner en er i, om de er meningsfulle, er de like fullt i veien.
  3. Det er en tredje vei. Det er den Angstringen står for:
  • - det å gjøre seg kjent med angsten
  • - det å møte angsten, følelsene sine, reaksjonene sine og frimodig ta dem frem og vise den/dem
  • - det å gjøre seg kjent med seg selv- det å våge å være sammen med seg selv
  • - det å være tilstede i seg selv
  • - det å gå på søking etter seg selv
  • - det å oppdage hvor mye det egentlig er i en selv
  • - det å finne veien videre i seg selv
  • - det å våge å kjenne på egenkraf

Og å gjøre dette i samspill med andre. Det å finne seg selv i samspillet med andre.

 Angstringen har gjennom 23 års erfaring funnet ut at dette er en god kompassretning for å komme seg videre med sine liv – det er psykologien/ filosofien/ ideologien det arbeides etter. Dette krever mot og vilje. Så må vi spørre: Kan mot læres? Kan vi bli «flinkere» til å våge? Kan toleranse læres?

Forholdene kan legges til rette:

  • Angstringen skal være et sted hvor det er så trygt at en kan nærme seg sin egen utrygghet.
  • skal være så åpent at en kan våge å åpne opp
  • være et så godt sted at en kan orke å gjøre seg kjent med det vonde, med smerten
  • være et så menneskelig et sted at en kan være menneskelig i egentlig forstand, dvs. å være i seg selv, kjenne og vise sine følelser – sammen med andre og til andre.

Har da vi fagfolk noe plass i dette?

Bør vi ikke holde fingrene fra fatet? Mitt svar er langt på vei ja. Men det som bedrives er meget god utviklingspsykologisk tenkning og bygger på klok livsvisdom – og altså gradvis oppbygde erfaringer.

Min oppgave i Angstringen har vært å oppmuntre. Jeg ble som sjefpsykolog i Oslo Helseråd spurt i 1986 om det ikke var farlig å sette i gang med en gruppe mennesker som slet med sin angst uten fagekspertise tilstede. Jeg sa: «Sett i gang!» «Våg!» «Prøv dere frem!» Jeg tilbød meg som sikkerhetsnett. Min profil har vært lav – dog tilstedeværende. Konkretisert i å være tilstede på et 2 timers kontaktmøte** en gang pr mnd., jeg er aldri med på gruppemøter. Jeg har vært med å legge til rette for at deltagerne kan bruke og dele egne erfaringer og hvordan «drive» lederløse gruppene. Det vært perioder hvor enkelte har hatt behov for oppmuntring til å gå videre. Jeg har appellert til egenkraften. Og gitt et og annet godt råd. Jeg har anbefalt dem å fortløpende sette ord på og dele opplevelsene som hver enkel har i gruppene. Og at en opplevelse først blir en erfaring når den blir satt ord på.

Oppsummert har min rolle i disse årene vært:

  • Være et sikkerhetsnett
  • Hjelp til avgrensning
  • Reflektere sammen om problemer som har oppstått
  • Hjelpe til å tydeliggjøre/bevisstgjøre problemstillinger i kraft av en profesjonell distanse – det være seg gruppeproblemer, forholdet til helsevesenet/profesjonell behandling, psykosereaksjoner, suicidalitet
  • Representere en holdning forankret i en ressursorientert utviklings- og modningsmodellen «Kjenn etter og dere har svar selv!»
  • Motarbeide pasienttenkning og pasientifisering

La meg si mer om det siste. Det knytter an mot forholdet til helsevesenet. Inngangsporten til behandlingsapparatet er en diagnose – en sykdom. Angst blir i psykiatrien sett på som en sykdom eller symptom på sykdom. Kommer det en med angst til meg i privatpraksisen må jeg sette en diagnose for at NAV skal refundere regningen.

Erfaringer jeg vil fremheve:

  1. Jeg har sett det viktig å skille mellom profesjonell behandling og Angstringens selvhjelpsarbeid. Selvhjelp slik Angstringen utøver dem er en metode, ikke «psykiatri light». Den har sin egen berettigelse, sin egen verdi, den skal være eget. Den gir ikke klient/pasientbehandling. Den legger vekt på å unngå at deltagerne kommer i en klient/pasientrollen som medfører en passivitet, at man er syk og er et «offer» for sykdommen, omstendigheter, uheldig barndom, psykopater, sjefen osv. Sykdom er noe man har. Sykdom er noe man rammes av. Det kan lett innebære å være mottager som blir behandlet av en som vet bedre. Og en sykrolle kan i seg selv være sykdomsfremkallende. Egenkraften kan lammes. Kreftene finnes utenfor en selv – hos legen – psykologen – hos medikamentene – eller hos engler (for å være aktuell). Den «sterke» (eksperten) definerer. Og selvfølelsen og selvtilliten undergraves.
  2. Fellesfølelse er viktig. At de som sliter med det samme kommer sammen, at de sammen kjemper seg videre. Fellesskapet mangedobler ressursene, en løfter sammen. En ser at det nytter. Noen får det til. Det gir oppmuntring som et puff videre.
  3. Undringsprosessen har stor verdi. Det er å våge å kjenne etter – arbeide for å tørre å være tilstede i seg selv. Bevisstgjøring av seg selv i samspill med andre gjør det mulig å ta egne krefter i bruk.
  4. Ansvarliggjøringen. De som har meldt seg inn i Angstringen har tatt et ansvar for seg selv. Man er ikke medlem i Angstringen, man er deltager. Det er et stort skritt.
  5. Å endre oppfatning av angsten fører til at angsten endrer seg. Perspektivet på de plagsomme følelsene endres. Angsten blir en annen når den forståes. Når den sees som en reaksjon på livshendelser og livsmønstre, når angsten får mening, blir den en verdifull pekepinn til å forstå seg selv og livet man lever. Og den blir et tegn på et levende følelsesliv som ikke er vågd levd. I dette er det et enormt forandringspotensiale.
  6. Å våge å kjenne etter egne reaksjoner, å være åpen for dem, og sette ord på dem – å vise dem og si til andre hvordan det kjennes akkurat nå – hvordan jeg reagerer/hva jeg tenker/liker/ikke liker/ hva jeg egentlig synes om det som angår meg – det har personer med angst store vanskelighet med. Jeg ser et fellestrekk. Det er en fruktbar innfallsvinkel til videreutvikling å utfordre seg selv til å være fullt ut tilstede her og nå. Selvfølelsen øker når en tar fatt i sitt liv, selvoppgitthet svekkes. Psykisk helse er å tørre å leve.
  7.  Det er noen grunnleggende elementer:
  • Fra skjult til å stå frem med seg selv
  • Upersonlig til personliggjøre
  • Upersonlig til autentisk
  • Tilpasse seg til frigjøring
  • Unormal til normal/frisk (opprør mot sykdomstenkning)
  • Lammet til ta seg selv i bruk
  • Lammet til selvaktualisering
  • Underlagt til ha innflytelse på eget liv
  • Skjebnestyrt til jeg styrer mitt eget liv
  • Passiv til aktiv
  • Overveldelse til refleksivitet
  • Bekjempelse til bearbeiding
  • Medlemskap til deltager
  • Autoritetstro til å tro på seg selv

8. Å endre seg er en prosess. Jeg vil sitere Tore, tidligere deltaker i Angstringen Oslo: «I mange år gjorde jeg min verden trangere og trangere, det var stengsler overalt. Jeg valgte å være passiv, isolert og usynlig, ville ikke engang ta ansvaret for eget liv. Når jeg nå velger å være synlig, mer aktiv, mer ansvarlig og sosial, viker angsten for livet, for andre og mer nyanserte følelser. Livet vender sakte tilbake. Var det du ville fortelle meg, angsten min, at jeg skulle være synlig og bruke meg selv? Det er smertefullt å gjenerobre tapte skanser – men jeg har ikke noe valg.»

Avslutningsvis: Jeg har sett mange som gjennom sitt arbeid med seg selv i Angstringen har blomstret opp og fått et fornyet og rikere liv. Jeg er full av beundring for hva de har fått til. Og jeg selv har fått erfaringer som har gjort meg til en klokere psykolog. Jeg har en grunnleggende tro på at folk kan finne ut av livene sine selv – og jeg ser selvhjelp som både et viktig kulturelt og folkehelse bidrag . Empowermentbevegelsen er en motvekt mot ekspertveldet der alt som har med følelser å gjøre, er uønsket og forstyrrende. Jeg tror helsevesenet trenger denne motvekten.

* et innlegg på Angstringens seminar «Fra sykt til sunt – angst som drivkraft». Litteraturhuset i Oslo, 19. 11.09 ** kontaktmøte er et forum for erfaringsutveksling for alle gruppene i Angstringen Oslo

 

Skrevet - Kategori: For deltakere