Ta styringen! Om å ta tak i egen livssituasjon – Nils, NerVen 2015

Jeg skal nå invitere dere til en liten tur inn i min verden og fortelle litt om mine erfaringer. Fra å ha et angstfylt, problematisk liv til å få et ganske normalt liv der angsten bestemmer svært lite av hvordan jeg lever. Det har i mine øyne vært en enorm endring som har skjedd og jeg er faktisk ganske stolt av det jeg har gjort.

Høsten 1999 tok jeg mot til meg og kontaktet Angstringen i Fredrikstad. Jeg ble tatt imot med åpne armer og fikk heldigvis ganske fort plass i en gruppe.

Jeg var da absolutt en av dem som overhode ikke skjønte noe av egen angst. Når kroppen min reagerte med det jeg nå vet var angst, forsøkte jeg mest å skyve det bort. Dette ubehaget ville jeg ikke være bekjent av. Og jeg hadde heller ingen knagger å henge ubehaget på. Så jeg mystifiserte egne følelser og tenkte det kunne være mye annet rart enn det det faktisk var. Men NOE kunne jeg SE tross alt.

Sånn litt gjennom et slør erkjente jeg at det var en følelse av avmakt i møte med andre mennesker. Selv om jeg hadde fått god oppdragelse hjemme og hadde en god sosial ballast, knakk jeg aldri koden til å forstå det sosiale samspillet mennesker imellom. Jeg var sjenert og gjemte meg gjerne bak andre. Jeg tenkte nok også på meg selv som ganske dum i veldig mange situasjoner på grunn av dette. Sett i etterkant ser jeg en klar sammenheng mellom sjenerthet og mine senere angstproblemer. Som sjenert var det enkelt å gjemme seg bak andre og la andre stå frem og gjøre valg. Også valg på mine vegne. Da slapp jeg jo å tre frem selv. Dette kan gå fint så lenge man er i foreldrenes forvaring, men når man skal ut og stå på egne ben ute i den store verden?

For egen del kan jeg si at jeg den gang aldri ble fortrolig med egne valg og gjerne overlot til andre å gjøre valg for meg. Eller jeg valgte å gjøre det jeg trodde andre ville jeg skulle velge.
I og for seg ikke noe problem hvis man er bekvem med det. Jeg var ikke bekvem med det. Jeg var i en stadig kamp med meg selv og jeg trivdes ikke i eget liv. For jeg ga fra meg makt og kontroll til andre, makt jeg egentlig aller helst ville beholde selv. Jeg utslettet på denne måten nesten totalt min egen dømmekraft og ga etter hvert opp egen styring. Jeg fikk derfor aldri noen god trening i å stå for mine valg og ta ansvaret for dem.

Ta for eksempel studievalg. Et av de viktigste valgene i livet, som skulle bestemme hva jeg kulle bli her i verden. Mislykket førstevalg, som jeg først innså etter noen år. Nye forsøk etter enda noen år. På en måte kanskje ikke så dumt valgt denne gangen. Men her tok jeg ikke mine studier særlig på alvor siden jeg ikke klarte å være særlig tilstede. Jeg visste ikke hva jeg skulle med studiene, for det hadde ingen fortalt meg. Å spørre om råd turte jeg ikke hos noen. Angsten ble da sterkere og sterkere og opptrådte stadig oftere i alle slags situasjoner ettersom jeg ble mer og mer uselvstendig.

Til slutt gikk det jo da helt på trynet med livet. Jeg vurderte det som at livet hang i en veldig tynn tråd. Heldigvis kjente jeg innerst inne at jeg aldri i livet ville klare å ta livet mitt. Ikke en gang når jeg var full som en alke klarte jeg å nærme meg det steget, selv om jeg prøvde - i alle fall litt. Paradoksalt nok kunne jeg takke angsten for at jeg ikke gjorde det helt slutt den gangen. Akkurat der, akkurat i det jeg var i det dypeste dype, skjønte jeg endelig at jeg måtte finne ut av dette og prøve å gjøre noe så jeg kunne få det bedre. Det er jo ofte dit ned man skal før de store endringene skjer, er det noen om sier. Jeg vil likevel anbefale alle å begynne endringsprosesser litt før. For det er ikke noe godt å være der nede.

Ta styringen. Joda, jeg hadde prøvd det lenge, hele tiden egentlig i hele mitt liv. Men jeg prøvde nok å ta styringen over noe som ikke lot seg styre så veldig godt, nemlig ubehaget. Problemet var at jeg ikke visste hva jeg hadde å stri med, det er ikke lett å holde styr på noe som man ikke vet hva er. Dette ubehaget var gåtefullt for meg.

Dermed var den første oppgaven klar i det nye livet – jeg måtte finne ut hva det var jeg slet med. Jeg forsøkte meg hos en psykolog. Etter noen ganger hos psykologen ble det for skummelt, så jeg hoppet av ganske fort. Jeg var rett og slett redd for at han skulle avsløre meg som et dårlig menneske uten håp. Han hadde ikke sagt noe om hva det var med meg. Det måtte være noe rart dette, tenkte jeg, siden psykologen ikke med en gang fortalte meg hva det var med meg. Jeg hadde mange fantasier da. Kanskje var jeg ganske enkelt alvorlig sinnslidende? Da kunne kanskje Mental Helse være noe for meg, tenkte jeg. Så stakk jeg innom Mental Helse i Fredrikstad med en gang, og de ba meg henvende meg til Angstringen her i Fredrikstad. Blink!

Jeg hadde nå fått satt en diagnose på meg selv. Jeg hadde fått en angstsykdom. Men den diagnosen fikk jeg ikke beholde lenge uimotsagt. Det var stor motstand i å kalle angst en sykdom i Angstringen – jeg holdt likevel lenge på den forklaringen – for var jeg kanskje ikke syk? Legen min syntes jo også at jeg var syk og hadde gitt meg sykemeldinger i lange baner. Etter et år, eller kanskje enda lengre i Angstringen, fant jeg ut at også jeg måtte vurdere på nytt om min angst var en sykdom eller ikke. Jeg ville jo gjerne akseptere det de sa i Angstringen. For jeg ville bli frisk og komme meg ut av angstlivet og jeg skjønte at det var noe i det de sa tross alt.

Men i det indre ble jeg ikke helt overbevist likevel. Jeg grublet veldig mye over hva det da kunne være. Hva var det jeg hadde i meg? For jeg følte meg ennå ganske syk. Angst måtte jo kalles et eller annet, så hvorfor ikke sykdom?

Løsningen på mine grublerier kom da jeg hørte et intervju på radioen med en skuespiller som fortalte hvordan hun klarte å forholde seg til sceneskrekk, noe hun var sterkt plaget av. Det hun fortalte om sin sceneskrekk kunne vært min historie om hvordan jeg kunne ha det sammen med andre mennesker. I det hun beskrev skjønte jeg at det ikke var en sykdom hun beskrev, men mye av det hun beskrev var likevel som en beskrivelse av meg – altså måtte jeg en gang for alle forkaste ideen om sykdom. Men hun hørtes ikke syk ut når hun fortalte om seg selv. Det hun sa om sceneskrekk var ganske naturlig, tenkte jeg. Det hun beskrev var angsten ved å stå ansikt til ansikt med mennesker i det hun skulle utrette noe. Hun skulle være synlig og være flink og med full kontroll. Den store forskjellen var at hun kunne få et kikk av det hun gjorde når det gikk bra. Jeg var derimot sjelden fornøyd med det jeg fikk til og dette var noe jeg måtte tenke mye over. Denne og mange andre opplevelser tok jeg med meg til de andre i angstgruppen jeg var med i.

Å bli kjent med egen angst, og dette er ofte en prosess som tar sin tid. Noen trenger lengere tid enn andre. Jeg for min del har vært ganske treg. Jeg hadde mye motstand i meg.

Om det ikke nødvendigvis var så lett å være der i angstgruppen, var dette det eneste stedet jeg kunne være meg selv uten å føle meg annerledes. Alle vi som var der hadde noe felles og det var dette vi forholdt oss til. Fellesskapet i felles problem åpner dører man aldri tror skal åpnes, og det føles godt for aha-opplevelsene kommer på løpende bånd. Og det var også godt at vi ikke måtte forklare alt for hverandre. Angst ble akseptert.

Et viktig element for gruppen var at vi følte at vi stod til ansvar overfor hverandre også, like mye som vi følte overfor oss selv. Vi kunne dele historier som vi kanskje ikke ville at andre såkalt normale der ute i verden skulle høre. Alt ble mellom oss. Og vi var likesinnede. Men vi var ikke nødvendigvis snille med hverandre til enhver tid – trening i ærlighet i forhold til det vi følte i øyeblikket er viktig. Her var det også lov å ikke være flink. Vi ga hverandre lov til å være som vi var der og da. Og dette var viktig for fremdriften. Treningen i å kjenne på følelsene i øyeblikket var viktig for det var så mye som var fortrengt. Og det gjaldt faktisk både glede og sorg og angst.

Joda, jeg tok styringen etter hvert. Men ikke over angsten. Noe av det viktigere jeg lærte var at jeg måtte la angsten komme for å finne ut hva jeg egentlig var redd for. Hvor var min sårbarhet? Det å ta styringen ble etter hvert da å tillate seg egne følelser og ikke løpe vekk fra det som plaget meg. Jeg måtte prøve å være nysgjerrig på den angsten som kom, så mye jeg orket og klarte.

Men ikke bare angstfølelsen var viktig. Jeg hadde også fått opp øynene for det å være snill mot meg selv. Jeg higet jo etter å ha det godt. Og jeg så at selvstraffing blant annet gjennom stadig å bekrefte mine dårlige sider ikke var til særlig mye hjelp. Hvorfor skulle jeg hele tiden bekrefte for meg selv de dårlige sidene mine. Hvorfor skulle jeg bare huske på det som gikk galt her i verden?

Styringen var etter hvert mer og mer å ta i bruk disse nye erkjennelsene og leve litt mer etter det, derigjennom forsøke å bli litt mindre sårbar eller å tåle min sårbar- het bedre. For angsten er for meg en reaksjon på egen sårbarhet.

Sykdomsbegrepet hadde ødelagt litt for min forståelse av angst. Å være sårbar er ikke å være syk, tenker jeg. Om jeg er redd for edderkopper eller en mann med pistol, er det et tegn på egen sårbarhet. Like mye som å være redd for å gå i postkassen kan være det, noe jeg var.

I etterkant ser jeg at redselen for å gå i postkassen var et uttrykk for at jeg var redd for å gi fra meg kontroll over det livet jeg er i akkurat nå. For jeg vet jo ikke hva slags beskjeder som ligger i den postkassen og som kan tvinge meg til å ta fatt på noe som jeg helst ikke vil. Og dere skulle visst hva slags fantasier jeg hadde om hva som skulle komme til å skje.

Nå kan jeg se på angst som en sunn reaksjon, som sier noe om hvordan jeg reagerer på noen situasjoner jeg er oppe i, hvilke situasjoner jeg synes er vanskelige og tunge å forholde meg til. Angst blir da en veileder til å finne ut hva jeg ikke klarer å forholde meg til og hva som er ubehagelig for meg å være med på.

Angst er relasjonell. Det vil si at den oppstår bare i relasjon til noe annet. Angst er ikke noe som bare oppstår uten en grunn. Akkurat som de fleste andre følelser. Dette er jeg nå bevisst og jeg kan registrere det og bli nysgjerrig på hva som skjer akkurat nå. Så langt har jeg forsøkt å beskrive litt av min vei til å ta tak i egen livssituasjon. Og at det er viktig å ta styringen ved riktig styringsapparat.

Det jeg så langt har fortalt kan kanskje høres enkelt ut. For hvordan er det akkurat der og da når angsten river i meg og jeg lukker alle sanser unntatt dem jeg trenger for å komme meg bort fra det jeg opplever som tru ende? Er det da bare kaldt og rasjonelt å stille seg opp og vurdere farene? Nei, så enkelt er det ikke.

Men det er når jeg har begynt å bli nærmere kjent med mine egne angstfølelser ved faktisk å registrere at de er der, at jeg kan se hvor og hvordan jeg reagerer. Før jeg begynte i Angstringen hadde jeg et ganske ensidig reaksjonsspekter. Nå etterpå kan jeg forholde meg annerledes til reaksjonene mine. Jeg har laget meg en erfaringsbase som faktisk forteller meg at den usikkerheten jeg nå i dette øyeblikket har også kan ha en positiv side. Og det er ikke bare noe jeg vet i teorien, det er levde erfaringer.

Mine erfaringer fra selvhjelpsarbeid er at alle har forskjellige angsterfaringer, vi reagerer forskjellig, og på veldig mye forskjellig. Det vi kanskje kommer frem til i fellesskap er at angsten har noe med egen sårbarhet å gjøre. Kanskje finner vi felles referansepunkter i disse sårbarhetene og i selve angstfølelsen. Angsten melder seg når vi er i en situasjon hvor vi ikke klarer å stå opp for oss selv.

Det er her i denne erkjennelsen den største mulighet for å bygge et nytt og tryggere ståsted ligger. Med et liv hvor jeg kan tåle det livet jeg vil leve.

Jeg vil nå avslutte med noen for meg gode setninger knyttet til egen angst. Angst er ikke farlig, men det kan være jævlig ubehagelig og det er bra. Jo mer jeg skjønner av egen angstreaksjon jo mindre farlig er selve angstfølelsen. Og jo mer jeg får avmystifisert angsten jo enklere er den å få tak i. Jo mer jeg aksepterer av egen angst jo lettere blir den å bære.

Angsten er en veileder for å finne mine grenser og hvor jeg føler at jeg må ta kontrollen selv og ikke overlate dette til andre. Det er jeg som skal ha styringen!

Skrevet av Nils

Skrevet - Kategori: Personlige historier