Her og nå – Arve, NerVen 2016

«Her og nå» .... Før i tida, da jeg var ung, ennå mens årstallet begynte med 19, var dette et aktualitets-magasin på NRK med Rickard Hermann som programleder (dere vet, han som var korrespondent i London, eller nei, det sier ikke den yngre generasjon noe som helst). Jeg kan fortsatt høre kjenningsmelodien i hodet. - Ellers ble utrykket «her og nå» helst brukt om noe som skulle skje med en gang, slike ting, daglig-dagse ting. Men oppfatningen min skulle forandre seg.

Etter å ha gått grundig på trynet med panikkangst i 2008, og deretter funnet fram til Angstringen, har jeg fått et helt annet innhold i dette uttrykket. I gruppe-møtene ble det helt fra starten av snakket mye om «her og nå», men hva i all verden var det? Jeg hadde jo nok med å bli «kvitt» angsten. Prinsippet om å være tilstede «her og nå», jeg var jo det for pokker! Trodde jeg. Jeg hørte jo på det de andre sa, og kunne svare på det, men var jeg virkelig tilstede «her og nå», og ikke bare fysisk? Tja, delvis var jeg kanskje det.

Men ...

Sakte, men sikkert seig det inn.
Sakte, men sikkert begynte jeg å forstå.
Sakte, men sikkert begynte jeg å være til stede i meg selv, «her og nå».
Sakte, men sikkert begynte jeg å bli klar om jeg var tilstede eller ikke.
Sakte, men sikkert ble livet mitt bedre.

Jeg fant etter hvert ut at «her og nå» var en betingelse for bedring i min egen situasjon. Etter hvert torde jeg å kjenne på angsten som kunne komme under gruppe møtene, «ja vel, der var du igjen, hva vil du meg nå?» Jeg kunne kjenne på min egne reaksjoner på gruppe¬møtene, ofte gjennom speilingen fra de andre, «slik var det for meg også», eller få assosiasjoner til det andre fortalte.

Det samme kunne skje etter møtene, etterhvert som underbevisstheten fikk bearbeidet det vi hadde snakket om.

Reaksjoner som «ja vel, hva er det angsten prøver å si meg nå?» i gruppemøtene kunne paradoksalt nok være noe som tok meg ut av «her og nå», fordi jeg ofte begynte å reflektere på årsaken, i stedet for å fortsatt være til¬stede. Jeg må nok innrømme at dette fortsatt skjer, i mange situasjoner.

Jeg torde etter hvert å kjenne på mine reaksjoner i andre situasjoner også, og være klar over at dette kunne være en angstreaksjon, et eller annet hadde trigget den, og jeg begynte å reflektere på hvorfor. Stress-belastning, som hadde vært en utløsende faktor for angsten, er det nok enkelte ganger (for det skjer fortsatt), andre ganger er det umulig å si.

Kona og jeg var på safari i Tanzania i 2008, bare et halvt år etter at jeg gikk på trynet. Vi hadde sikkert med flere kilo med fotoutstyr, og vi var begge veldig opptatt av å ta bilder av alt vi så og opplevde. Ja, vi fikk med mange fine bilder hjem, men var vi egentlig så mye tilstede der og da? Opplevde vi egentlig alt, eller forsvant mye i vurdering av bildeutsnitt og eksponering? Vi har snakket om det etterpå, og er enige om at neste gang skal vi ikke ha med så mye kamerautstyr, men heller et par gode kikkerter, så svaret på spørsmålet over er vel ganske klart. Men du verden, det var en fantastisk tur!

I det daglige har jeg nå blitt langt mer bevisst på det å være tilstede i øyeblikket, noe som har gitt meg et rikere liv. Jeg er nå bevisst det jeg opplever i langt større grad enn noen gang før, og det kan faktisk forsterke opplevelsen. Bare det å «fange» øyeblikket mentalt, for eksempel stillheten, utsikten og lyset i fjellet på hytta, smilet fra en venn eller kollega, klemmen fra kona, følelsen i å være sammen i et godt lag, en god konsert, bok eller film, alle disse daglige små øyeblikkene som er det som utgjør lykken i livet.

Akkurat nå, akkurat her og nå, har jeg det bra!

@rve

Skrevet - Kategori: Personlige historier