Full facing?, NerVen 2008

Hva om angstens pekefinger, eller dens autopilot, viser til et område som er minelagt, og vondt som et langt år, men også peker mot noe sentralt. «Gidder ikke å tenke på det en gang, det er jo nettopp dit jeg ikke vil.» Angsten er som dårlig reklame. Det er så rart, kanskje som dårlig såpe på TV, som har gått så lenge om igjen at jeg er vant til å tenke at den bare er der og at det er helt naturlig og greit å ha det slik. Det er nok bare slik at det og det klarer jeg aldri, jeg kan rett og slett ikke. Og da er det vel greit?! Det finnes begrensninger, Tross alt. Ja, kanskje det, men hva om angsten, jeg tenker her på sosial angst, er en mester i å tilsløre ekle hensikter?

Den har mange lommetriks, og den mest virksomme er å la deg stirre på slangen mens kaninen blir borte. Et annet bilde er at angsten virker som et virus på datamaskinen din. Meget sentrale områder har blitt angrepet og er betente nå. Det er et paradoks når angsten starter med å plage deg med et slags narrespill, eller et fatamorgana med kun ett mål: Å kunne sementere ting slik de er for å kunne kontrollere deg og ditt liv, og for all del å forhindre deg i å snakke høyt for eksempel. Så i dette spenningsfeltet utsettes du for sterke krefter. Angsten får deg til å kjøpe det samme feilaktige tankespinnet igjen og igjen. «Du klarer det ikke», er et budskap, «du kommer til å mislykkes», eller «bare prøv, men da mister du kontrollen, og det tåler du i hvert fall ikke».

Og jeg som har gått og kjøpt budskapet lenge. Det har etterlatt sine spor og påvirket hvordan jeg er og hvilke rammer jeg har akseptert som grenser. Og fått meg til å tråkke i sko som er for små.

Så hvordan bryter jeg sirkelen, hvordan tar jeg tilbake styringen og t o l k n i n g s - myndigheten over mitt liv? Jeg har hatt angst i 20 år eller lengre og merker at den også sitter i kroppen. Ubehaget ved å være i sosiale settinger har etset seg inn i kroppen. Folk spør meg ofte om jeg fryser. Angsten påvirker altså også den ytre holdningen til livet. Jeg har trent taekwondo i 8 år, og en gevinst er å jobbe med det å holde kroppen oppreist. Du må se på motstanderen, eller du må gå oppreist slik at folk skal kunne tro på det du gjør.

Så lenge angsten styrer, vil den komme med en masse lure innspill for å holde deg nede og i ufrihet. Og iblant kunne jeg ha kastet opp ved tanken på hvor mye livstid det har kostet meg. Men angst er ingen livstidsdom.

Er jeg rede til å ta et virkelig oppgjør? Det kan virke umulig, man trenger hjelp. Å akseptere angsten er ikke det samme som å legge seg ned og gi opp. En fare ved å skrive om dette er at man kan tenke dualisme, og det er ikke lurt. For jeg og angsten er jo ikke atskilte ting. Vi hører sammen, den er en del av meg selv uansett om jeg vil det eller ikke. Men jeg skjønner at det som oftest er mest lettvint å fortrenge den, eller bare å glemme tanken litt. Man ønsker seg et hvileskjær. Men angsten eier ikke folkeskikk, den sparker deg i ballene, ikke er den medlem i kirka, den viser ingen nåde, og ikke er den fagorganisert heller.

Jeg går ofte i situasjoner og tenker masse på hva jeg skulle ha sagt. Jo mer jeg gjør det, jo mer av «harddisken» er opptatt og jo mindre ser jeg hva som faktisk skjer. Altså hvordan jeg puster, hvordan kroppen min har det og så videre. Og hvordan folk rundt meg har det!!

Angsten produserer et helt scenario om at ting blir slik og slik og slik. Men har jeg noe som helst dekning for å tenke på den måten? Har ikke jeg mulighet til å påvirke det som skjer? Nå er nå. Jeg kan ikke vite noen ting om denne situasjonen i forveien.

«Neiiiiiiiiiiiii», skriker angsten, «det har du ikke! Jeg kjenner deg, gutt, du trenger en liten oppstrammer her, du kommer til å svette, du rødmer, du dummer deg ut. Need to say more?»

Å få dette bak seg som støtte høres helt gærent ut. Muligens er det et greit utgangspunkt å være drittlei. Det er noe med å komme på bunnen av følelsen, når det er så vondt og fastkjørt at alt som ikke er sant - alle unødvendige bortforklaringer og om og men - skjæres bort, og jeg tar innover meg hvordan det virkelig kjennes når jeg har gitt opp alt håp om at gamle triks hjelper.

Da har man kommet forbi unnvikelsen som er det første store hinderet for sosialfobikeren. Da er det heller ikke lenger noe skille mellom meg og opplevelsen. Denne ekle følelsen gjør at man hopper over mange trinn som ellers er der. Fornedrende, forberedende tankevirksomhet, nøling til tusen, ønsket om ikke å være ansvarlig for det som skjer, osv osv. Er man ærlig nok i sin holdning der og da, forbanna nok, lei nok, så kommer denne energien plutselig, og pang, da gjør du det. Snakker høyt og tydelig i bussen, for eksempel.

Det er noe med full facing, som er et taekwondobegrep i utgangspunktet, og betyr at man retter hele kroppen mot en motstander isteden for å snu seg bort. Kroppslig nøling eller overdreven forsiktighet angripes da. Noe sånt, ja. Full facing er å sette i gang det som må til, uten tvil, uten sikkerhetsnett, og uten eierskifteforsikring. Hvis det går slik, - og det er ikke lett, da har jeg sluttet å kjempe mot angsten og isteden begynt å akseptere den som drivstoff og som en pekepinn på noe som er viktig og uløst i livet mitt.

Tanken er helt sprø, men kanskje man etter hvert opplever at å gjøre det som egentlig er mest skummelt, kan gi masse energi. Og å gjøre det med en gang. Rettvendt, nå!!! Iblant betyr det kanskje å hoppe på den første tanken jeg får og å stole på den uten kritiske stemmer. Iblant kan det å løfte hodet og puste være en inngangsport. Og etter hvert trengs det kanskje guts, viljen til å ta sjanser. Da tenker jeg ikke bare på å ta t-bane eller buss.

Man bør kanskje revurdere hvor viktig man er i en situasjon. For angsten er jo også veldig flink til å sende feil signaler, tolkninger eller nevrotiske trekk som får deg til å tro at hele bussen følger med om du skulle snakke høyt og tydelig, og at de til og med bryr seg om det. Prøv. Rop etter kelneren på 5 meters avstand i et fullt lokale. Eller i en buss når en venn sitter bak. Og sist, men ikke minst, så mister angsten sin kraft når ingenting virker og du innrømmer det og kanskje ber om hjelp. «Du…, jeg er litt redd akkurat nå. Kan du ...?»

Skrevet - Kategori: Personlige historier