Hva er en «god» igangsetter?

En «god» igangsetter – god i hermetegn.
Jeg var livredd før første gang jeg skulle være igangsetter. Lille meg og en som var veldig erfaren. Jeg tenkte mye på hvordan jeg skulle være en god igangsetter, og jeg tenkte at en god igangsetter er en som gjør det riktig, sier de rette tingene, er flink og kan definisjonen på selvhjelp. Altså en flink igangsetter. Min eneste erfaring var da jeg selv begynte, og mine igangsettere hadde brukt mye tid til å lese opp kloke, men egentlig nokså uforståelige ord fra hefter og brosjyrer. De diskuterte seg imellom hvordan de skulle være igangsettere. Jeg gikk til første møte som igangsetter av en gruppe uten å ane hvordan jeg skulle være igangsetter. Jeg sa ikke så mye, lot hun som var erfaren styre og snakke. Etter første møte satt jeg hjemme og tenkte ut noe veldig klokt jeg skulle si på neste møte – det var noe sånt: Jeg har så veldig lyst til å hjelpe og forklare hva selvhjelp er, men jeg tror den eneste måten å lære selvhjelp på er å prøve å bruke det selv. Jeg husker ikke om jeg sa det eller ei, men jeg husker godt at jeg planla å si det. Og at jeg grudde meg til å si det – kanskje hun som var erfaren ikke syntes det var klokt eller riktig – at det var feil å si det? Jeg var jo redd for å dumme meg ut overfor hun erfarne og folka i den nye gruppa.

Nå, flere år senere tenker jeg at det å selv bruke selvhjelp i gruppa jeg skal sette i gang, er den beste måte å forklare en gruppe hva selvhjelp er.

Jeg skal jo si noe om det å være en «god igangsetter», og jeg har jeg lyst til å skryte på meg at jeg var det, at jeg brukte selvhjelp i denne første gruppa jeg satt i gang ved å beskrive hvor skummelt jeg syntes det var å være igangsetter. Men jeg tror ikke jeg gjorde det, jeg våget ikke bruke selvhjelp som igangsetter den gangen. Jeg trodde jo en igangsetter skulle være en flink «lærer», en som kan og får til. En trygg person som kan ta vare på andre og forklare andre hvordan de skal bruke selvhjelp. Det jeg opplevde den gangen jeg var igangsetter for første gang var at da hun erfarne som var som en lærer, gikk ut av rommet fordi hun fikk en telefon – da snakket de i gruppa sammen, da våget de å si noe om angst og hvordan de hadde det. Da våget de å spørre meg om min erfaring og da våget jeg å svare. Da hun erfarne kom tilbake etter telefonsamtalen fortsatt hun å fortelle og belære og samtalen stoppet helt opp igjen.

Jeg lærte mye av dette, jeg våget ikke si imot hun erfarne den gangen, men jeg tok erfaringen med meg. Nå har jeg vært igangsetter for veldig mange grupper, etter hvert ble det meg som var den erfarne og jeg kjenner at det er lett å gå i den belærende fella.

Heldigvis gruer jeg meg fortsatt litt før hvert møte når jeg er igangsetter, det har aldri blitt rutine for meg. Og jeg minner meg selv på å være tilstede. Å ta det som kommer når det kommer. Å være her og nå i gruppa jeg setter i gang.

Selvsagt er det noen praktiske ting som jeg må huske på, men det viktigste er å være tilstede mentalt, å våge å være ærlig og prøve å bruke selvhjelp i gruppa. Og jeg tror at når jeg våger å sette ord på hva jeg føler der og da i gruppa jeg setter i gang, så formidler jeg hva selvhjelp er.

Når jeg etter møtet går hjem med en litt ekkel følelse i magen av at jeg har dummet meg ut, at jeg har lagt litt for mye av sjela mi på bordet foran gruppa, da vet jeg at jeg har vært ærlig og tilstede, og det tror jeg nå er det viktigste for å være en igangsetter. Ikke å si de riktige ordene på riktig måte eller fortelle og forklare alt.

Jeg svarer selvsagt så godt jeg kan når folk i gruppa spør, men jeg husker hvor lite jeg selv fikk med meg av hva igangsetterne sa, etter hvert leste jeg og tenkte selv. De første møtene, mens igangsetterne var til stede, var jeg ikke i stand til å ta imot masse kloke ord og kunnskap.

Jeg synes fortsatt jeg tenkte litt klokt den gangen jeg var igangsetter for første gang, da jeg planla å fortelle gruppa dette: Jeg har så veldig lyst til å hjelpe dere, og lære bort og forklare hva selvhjelp er, men jeg tror den eneste måten å lære selvhjelp på er å prøve å bruke det selv. Nei, jeg tror ikke «god» behøver å stå i hermetegn. Det å være en god igangsetter handler kanskje om å våge å ikke være en flink igangsetter.

Den erfarne som jeg var igangsetter sammen med første gang jeg var igangsetter, hadde ikke egen erfaring med angst eller å være deltager i gruppe. Hun hadde selvtillit, virket trygg i rollen og hun visste veldig mye om teoriene bak selvhjelp - og hun ønsket å hjelpe.

Jeg sier ikke at hun var en dårlig igangsetter, hun gjorde det hun trodde var riktig. Og det var vanskelig å få deltagere til å stille som igangsettere. Det er tross alt bedre med en såkalt flink igangsetter enn ingen igangsetter. Men jeg synes ikke hun var en god igangsetter, og det var ikke jeg heller den gangen. Jeg var verken flink eller god. Jeg var bare så vidt tilstede. Men jeg vet at den gruppa fortsatte en god stund, jeg så noen av dem igjen på samlinger. De fikk mye ut av å være deltagere i angstringen.

Så det er kanskje ikke så viktig om igangsetterne er flinke eller gode – så lenge de gir mulighet for at nye deltagere kan begynne i gruppe.

Skrevet av Lene

Skrevet - Kategori: Deltakere