Fra fortrengning til aksept

Jeg har så langt tilbake jeg kan huske, kjent på en indre uro eller spenning, som om det nesten alltid har vært fare på ferde. Det kan også beskrives som nærmest konstant bekymring eller alarm-beredskap, klar til kamp eller flukt. Store utfordringer i forhold til konsentrasjon har også vært en del av bildet. Selv om det egentlig har vært ganske generelt, har jeg tidligere knyttet dette til konkrete situasjoner, spesielle personer eller til dårlig samvittighet. Jeg har ikke forstått eller innsett at det stikker dypere enn som så. I dag ser jeg tydelig hvordan jeg har undertrykt og bortforklart denne uroen, og hvordan jeg har utviklet strategier for å kjenne minst mulig på den. Jeg har også tatt for meg av midler som til en viss grad har virket avledende og bedøvende, men som etter hvert heller forsterket det jeg ville bort fra.

En annen side ved dette er at mange viktige valg som jeg har tatt, har ført til at jeg i ettertid har innsett, at det ble feil. Det har mange ganger vært skikkelig smertefullt å rydde opp i konsekvensene. Hva som egentlig var tungen på vektskålen i mange av mine avgjørelser, har jeg ikke innsett før i senere tid.

Da jeg for noen år siden gikk inn for å praktisere avspenningsøvelser og meditasjon/mindfulness, og dette ikke fungerte så godt, ble jeg samtidig mer bevisst på den plagsomme indre spenningen og mine mange negative tanker om hvordan jeg var og hva som kunne skje. Jeg ble likevelmer villig og i stand til å stanse opp å observere tankene og følelsene som plaget meg. Jeg begynte å ta ansvar for disse og lærte å akseptere at det var jeg selv som skapte dem. Da ble det også klart for meg at det ganske dypt i mitt sinn var en slags permanent tilstand av frykt eller redsel. Altså ikke bare frykt hver gang det var reell fare på ferde, men nesten som en frykt for selve livet, der det dreide seg mer om overlevelse enn å leve. Samtidig speilet jeg meg i bøker og artikler på Internett. Jeg hadde også venner jeg kunne snakke med. Gjennom dette kjente jeg meg tydelig igjen i det som både fagfolk og andre, dvs. mennesker som selv var eller hadde vært plaget, beskrev som angst.

Men da meldte skammen seg! Jeg hadde det i meg at dette med angst var noe som var svært negativt og måtte skjules for omverdenen. Samtidig opplevde jeg at jeg var kommet til et avgjørende punkt i den selvutviklingsprosess, som jeg hadde vært så sterkt engasjert i gjennom flere år. Mens jeg hadde det slik, leste jeg en liten annonse i lokalavisen som henvendte seg til folk med angst og som inviterte til å bli med i en selvhjelpsgruppe. (I ettertid innser jeg at dette virkelig var «hjelp i rette tid».) Jeg klarte å manne meg opp til å ta en telefon, og ikke lenge etter satt jeg i mitt første gruppemøte i Angstringen. Det var ikke behagelig, og jeg ymtet frampå til igangsetteren om at dette kanskje ikke var noe for meg. Hun understreket at det var viktig at jeg i hvert fall ble med på 3-4 møter før jeg evnt. bestemte meg for ikke å delta mer. Det var et godt råd! I løpet av de neste møtene kjente jeg meg mer og mer igjen i det andre delte fra sitt liv og ble også selv mer trygg og åpen om mine egne utfordringer. (Magasinet Nerven og annen litteratur fra Angstringen var også til hjelp og inspirasjon.)

Det ble snart klart for meg at jeg var et typisk tilfelle av det som kalles generalisert angstlidelse, som bla. beskrives som intense og vedvarende bekymringer, tanker om mulige problemer ute av proporsjoner, uro, rastløshet, katastrofetanker og konsentrasjonsvansker, vansker med å slappe av, søvnproblemer og unaturlig trett- og slitenhet.

Jeg begynte å forstå hvor mye livsenergi jeg hadde brukt på dette, og det var ikke lenger så vanskelig å forstå at jeg ble «utbrent» midt i 50-årene, og ikke klarte å komme meg tilbake i det arbeidet som jeg trivdes i og opplevde så meningsfullt, og at jeg i den forbindelse også måtte skjære sterkt ned på sosiale aktiviteter for å klare å gjennomføre mer nødvendige og hverdagslige ting. I gruppa klarte jeg etter hvert å fokusere på det jeg følte der og da, og å fortelle det til de andre. Det var noen barrierer som måtte brytes, og det var ofte svært ubehagelig, men det gjorde godt! Etter hvert ble jeg også mer bevisst utenfor gruppa, og kunne gjøre meg bruk av det jeg lærte, i forskjellige situasjoner og utfordringer der jeg kjente angsten plage meg. Angsten ble på en måte ufarliggjort, den mistet mye av makten over meg, og jeg kjente meg friere og mer naturlig enn tidligere. Jeg syntes også at jeg fikk mer igjen for meditasjons- og mindfullnessøvelsene. Forstyrrelsene inni meg avtok betraktelig, og jeg kjente på en dypere indre ro.

At jeg aksepterte og satte navn på angsten i stedet for å fortrenge og benekte den, synes for meg å ikke bare gjøre mange situasjoner mye lettere, men også gradvis forandre meg til et mer harmonisk menneske. Angstringen ble et viktig vendepunkt for meg, og jeg har virkelig tillit til den metoden Angstringen representerer. En annen side ved dette er at jeg nå ser klarere hvordan angsten plager mennesker omkring meg, og også hvordan den er årsak til mye av den ufred og nød som preger vår verden.

Å gjøre noe med sin egen angst, kan derfor være med å gjøre vår urolige verden litt bedre.

Skrevet av Sigmund

Skrevet - Kategori: Deltakere