Selvhjelp og livsmot – NerVen 2016

Filosofen Kierkegaard har sagt om livsmot at de aktivefølelsene som begeistring, glede, håp, humor og livsmotkrever vår innsats. Det krever mot og engasjement.

Livsmot kommer når vi våger å gripe fatt i tilværelsen vår og det er jo nettopp dette selvhjelp i Angstringen handler om. Å våge å gripe fatt i........ Å våge å ta ansvar for våre egne liv og ta tak i de problemer som hindrer oss i å være aktive deltakere i livene våre. Det handler også om å våge å være tilstede i øyeblikket her og nå og ikke bekymre oss om det som har vært eller kommer til å skje, men kjenne etter hva som skjer eller hva vi blir eller opplever her og nå. Vi har ulike opplevelser av alt som blir sagt eller gjort, men når vi våger, så risikerer vi jo også noe. Som å føle på glede.

Da jeg slet som verst klarte ikke jeg å kjenne på det å ha det godt. For hva var vitsen og hvor lenge varte det da før jeg datt ned igjen? Da var det lettere å forholde seg til de vonde følelsene for de kjente jeg jo og det ble på en måte tryggere.

EGEN PROSESS
Da jeg begynte i gruppe hadde vi med oss 2 igangsettere. De var rekruttert fra Angstringen og kriteriet i Angstringen er at du må ha erfaring med egen angst.

Jeg hadde mer en nok med meg selv og mitt eget problem, så hva de sa første gangen gikk nok rett inn i øret og ut igjen. Jeg var nok ganske så selvopptatt, men allikevel glad for å møte mennesker jeg kunne kjenne meg igjen i. Samt det å slippe på frykten for å bli gal, for det var det jeg trodde jeg skulle bli. Når jeg deler min smerte så vekker det en annens smerte og det blir en type speiling. Det var også godt å ikke ha følelse av å bruke opp partner og venner. For det er slitsomt for de rundt når de selv ikke har erfart angst som et hinder i hverdagen. Vi undret oss nok veldig mye i gruppa. Skulle ingen lede oss? Det opplevdes skummelt og det kostet å mobilisere det motet det er til å lede seg selv. For i en gruppe i Angstringen er vi våre egne ledere. Vi vil jo helst at andre skal lede oss og ta bort ubehaget og styre oss i riktig retning.

Jeg hadde som mål da jeg kom til Angstringen at de skulle gjøre meg frisk og det raskt. For jeg var vel syk eller? Det var ihvertfall det alle rundt meg sa, du er syk Elisabeth, du må ha hjelp. Men tålmodighet har aldri vært min sterke side, det har vært og er min drivkraft også. Jeg vet ikke om jeg følte meg så syk, men skjønte at noe måtte endres. Vi oppnådde alle en viss endring og vi våget oss på ting som hadde vært utenkelige for oss da vi begynte i gruppa. Som det å ta offentlig kommunikasjon, kjøre bil eller gå i et selskap.

Vi våget oss også på å si NEI, nei til ting vi ikke hadde lyst på og stå i den utryggheten det utløste, som å ikke bli spurt igjen eller ikke bli likt, for vi vil jo gjerne bli likt av alle. og ofte er det jo sånn at vi tilfredsstiller alle andre enn oss selv og ikke tar hensyn til egne behov. Vi legger lista så høyt for hva vi skal prestere. Det er dette som handler om å ikke ta seg selv på alvor og dette som kan utløse angstsymptomer over tid. Vi sier i Angstringen at angst ikke er en sykdom, men en tilstand du kommer i når du ikke tar deg selv på alvor, men vi tar ikke fra noen opplevelsen av å føle seg syk når det står på som verst.

Gruppa i Angstringen ble for meg en viktig måte å omgås på og jeg kan se i ettertid at den gruppeprosessen var veldig verdifull for meg. Fordi jeg ble tvunget ut ifra at ingen ledet meg på veien og den avmaktsfølelsen det gav meg å kjenne etter hvordan jeg virkelig hadde det med meg selv. Jeg våget meg også ut på veien der jeg våget å begynne å være meg og jeg klarte å kjenne på blant annet følelse av misunnelse overfor de andres fremgang i gruppa og hva det gjorde med meg. Jeg ble dermed bevisst på å måtte tydeliggjøre og ta ansvar for egne behov og jeg kunne ikke forvente at andre skulle være tankelesere. Var det noe jeg reagerte på i gruppa, var det mitt ansvar å gjøre noe med det. Sånn er det jo i daglivet, parforholdet på jobb også. Personene rundt meg kan ikke vite hva jeg vil eller hva mine behov er, det er mitt ansvar og opp til meg å gjøre noe med det. Det ble mange erkjennelser overfor meg selv da jeg sluttet med å skyve mine egne tanker og problemer over på andre og sluttet med å beskylde de for å være eier av de. Det var jo fak- tisk jeg som hadde de tankene og jeg som eide problemet.

En vond erkjennelse var da jeg gikk rundt og mislikte veldig mange mennesker. Både på jobb, hjemme og i gruppa mi. Det var da jeg måtte begynne å granske meg selv. Det er noe galt med deg Elisabeth som misliker så mange. Men det gikk opp for meg at det var meg selv jeg ikke likte og mye av det jeg ikke likte med meg selv, så jeg igjen i andre mennesker. Det var smertefullt og det kostet mot å erkjenne dette.

Men dette ble starten på en ny prosess. Det handlet ikke lenger om hvordan jeg hadde det, men hvordan jeg tok det og hva jeg lot dette gjøre med meg. Jeg forstod også at det var meg selv jeg måtte endre innstilling til og ikke å forsøke å endre de andre som jeg var vant til. Dette med at hvis du bare gjør sånn for meg og gjør som jeg sier så får jeg det bra.

Joan Coarse har sagt at du kan først endre deg når du våger å bli den du allerede er.

Det kan fort bli en livsløgn og en sovepute å skylle på angsten. Det er lett å si at nei, jeg kan ikke bli med på det eller dra dit, for tenk om jeg får angst. Men det går ann å utfordre seg selv til å si at til tross for denne angsten så kan jeg våge meg utpå. Det handler om å våge å risikere noe. Det kan bli en fin opplevelse også.

Pippi Langstrømpe har et ordtak: Det har jegaldri gjort før, så det klarer jeg sikkert.

HVA SELVHJELP HAR BETYDD OG BETYR FORMEG I HVERDAGEN!
Det å gå gjennom denne prosessen i gruppa og gjennom videre frivillig arbeid i Angstringen, har hjulpet meg mye i hverdagen. Den verdien det er å ha våget å bli kjent med meg selv er stor. Jeg mener at jeg ikke hadde klart meg gjennom vanskelige situasjoner og ting som har skjedd om jeg ikke hadde hatt kunnskap om meg selv og egne reaksjoner.

Jeg har våget å stå i konflikter ved å våge å være tilstede i de og kjent på hva det gjør med meg. Jeg har aldri vært redd for å si fra på jobb eller andre steder. Det har alltid vært Elisabeth, du tar den diskusjonen eller du fikser dette.

Men der det virkelig gjelder, til de veldig nære har det vært og er vanskelig. Jeg har vært så redd for å såre og det er jeg vel fortsatt. Jeg skjønner jo at det er meg selv jeg sårer når jeg ikke våger å si fra, samtidig som jeg også vet at det er når jeg viser sårbarhet at jeg viser mot overfor meg selv.

Men det er til tider så vondt å kjenne på denne evige sårbarheten når jeg er ærlig mot meg selv og andre, mest vondt er det når jeg ikke gjør noe med den når jeg kjenner at nå, nå burde jeg gjøre noe. Men jeg øver meg stadig på å ikke la meg styre av den opplevelsen av at andre kan bli såret når jeg er ærlig.

Også dette med å våge å være meg og å utfordre meg selv til ting jeg ikke vil. Som det å slippe kontroll og styringen og tro på at andre også kan og at jeg ikke må gjørealt selv. Det er veldig modig til meg å være. Jeg klarer å gi litt mere blaffen.

Jeg tenker ikke på selvhjelp hele tiden. Men når ting skjer i hverdagen, tar jeg det fram og tenker: Hva lar jeg dette gjøre med meg eller hva opplever jeg nå. Da klarer jeg å være tilstede her og nå.

Jeg prøver også så godt jeg kan å si jeg istedenfor man, en og du. Da snakker jeg ut ifra meg selv og hva det er jeg opplever eller blir i situasjonen. Sier jeg man eller en blir det så generelt, sier jeg du er, er det en påstand og det er ikke sikkert det stemmer. Men sier jeg jeg da er jeg tilstede og det er en opplevelse ingen kan motstride for den er bare min.

Dette har vært en prosess som jeg kan beskrive som den opplevelsen jeg hadde fra å være syk da jeg oppsøkte Angstringen, til å se det som et sunnhetstegn, til å kunne bearbeide mitt egentlige problem. Jeg er en aktiv deltaker i livet mitt og jeg klarer å kjenne på glede og begeistring.

Humor og selvironi er en stor del av meg og har hjulpet meg mang en gang gjennom vanskelige ting. Det er befriende å kunne le av meg selv og ufarliggjøre ting som oppstår underveis. Det er for meg selvhjelp det også. Selvfølgelig kjenner jeg på sorg og ubehag, men jeg lar ikke det være en hindring eller unnskyldning for videre vekst.

Det er dette som handler om livsmot for meg.

Skrevet av Elisabeth

Skrevet