Om du i perioder av livet har slitt med angst, har du kanskje også drømt tilbake til livet før angsten. Hvordan var det egentlig, det livet før alt gikk til bunns? Var det godt å leve? Var det fylt med glede og latter? Var det bekymringsfritt? Skulle du ønske at det fantes en angre-knapp hvor angsten bare ble borte og alt var tilbake til slik det var før? Jeg har tenkt mye på akkurat det; hvordan livet var før. Og hva gjorde at jeg kom dit at angsten fikk overtaket? Hvor mistet jeg kontrollen over mitt eget liv?
Sannheten er vel, i mitt tilfelle, at jeg aldri har hatt kontrollen. Livet mitt ble styrt av å være flink, gjøre det bra, være som alle andre. Passe inn i boksen, A4. Jeg hadde en liste over kriterier som måtte oppfylles, hvor ingen av punktene var å være meg selv. Store deler av dagen gikk med til å tenke på hva andre forventet av meg. Hva andre ville at jeg skulle gjøre, og hvordan andre ville at jeg skulle være. Det var ingen som hadde fortalt meg det, at jeg måtte være sånn. Det var bare jeg som krevde det. Jeg ga alt, men alt var ennå ikke nok, tenkte jeg. Det som startet som «pliktoppfyllende» ble etter hvert til sosial angst. Jeg klarte ikke lenger å henge med på det jeg trodde var forventet, så jeg tenkte det var bedre å gi opp.
Jeg følte meg elendig, udugelig, verdiløs. Ikke bra nok. Hva kunne andre som jeg ikke kunne? Hva visste andre som jeg ikke visste? Hvordan greide alle andre å få det til, men ikke jeg? Hva var feil med meg? Kritikeren vokste og vokste. «Du duger ikke til noe du! Hva gjør du her? Tror du at de vil ha deg her? De er bare høflige». Etter hvert ble det bedre å bare la være. Derfor valgte jeg å si nei, og isolere meg selv. Så sluttet de å spørre, og jeg slapp å svare.
Heldigvis for meg, ble angsten til slutt så sterk at jeg møtte veggen. Frykten og ubehaget ble så stort at jeg ikke lenger kunne flykte unna. Kroppen ga etter og det sa stopp. Det ble en lang vei tilbake, men jeg lærte så utrolig mye om meg selv.
Heldigvis for meg, ble angsten til slutt så sterk at jeg møtte veggen. Frykten og ubehaget ble så stort at jeg ikke lenger kunne flykte unna. Kroppen ga etter og det sa stopp. Det ble en lang vei tilbake, men jeg lærte så utrolig mye om meg selv. Hvilket liv levde jeg egentlig før angsten? Kan det kalles et liv, når det handler om andre og ikke meg selv? Selvfølgelig var angsten smertefull tortur i stundene hvor det sto på som verst. Det fantes øyeblikk hvor ren desperasjon nesten tippet meg over kanten. Jeg kom meg gjennom til slutt, og det finnes et liv på andre siden.
Hvis jeg skal leve for meg selv, må jeg gi andres meninger mindre plass. Jeg må gjøre ting for meg selv, som gir meg glede og mestring. Jeg må stille meg selv spørsmål som «hvor kan jeg hente energi?» og «hva må jeg gjøre for meg selv?». Jeg må slutte å gjøre meg selv liten, våge å tro at jeg fortjener en plass sammen med andre. Til slutt har jeg lært at for å gi noe til andre, må jeg også få noe tilbake. En relasjon mellom to parter er et felles ansvar. Jeg blir ikke mindre verdt om jeg stiller krav eller setter grenser. Jeg blir ikke mindre verdt om jeg gjør feil. Jeg blir ikke mindre verdt av å ikke alltid tilfredsstille andres ønsker før mine egne. Jeg kan også være bra nok som meg selv!
For å være ærlig, synes fortsatt det er ubehagelig å si nei. Jeg føler meg skamfull om jeg tar for mye plass eller forventer noe av andre. Jeg gjør mer for andre enn jeg gjør for meg selv. Jeg har fortsatt mye å lære, men jeg hadde nok ikke lært noe av dette om det ikke var for angsten. Så nei, jeg trenger ingen angre-knapp.
Les også; https://www.angstringen.no/2023/05/08/skam-ga-din-veg/