Leger setter diagnose, mens en psykolog arbeider ut fra at hjernen er plastisk og kan forandres ut fra trening på å tenke annerledes. Begge deler er bra. Men når det gjelder psykisk helse så erfarer jeg at det er aktivitet som gir best resultater, mens en diagnose har en lei tendens til å passivisere. Selv om diagnosen kan være oppklarende.
Jeg har selv vært passiv med min angst. Redd for å gjøre noe, anstrenge meg, redd for å få høy puls, fordi jeg var redd for å bli sykere. Eller enda verre. Jeg så ikke selv at jeg var passiv. Jeg ble et offer for egen angst og diagnose. Ofte benyttet jeg meg av forklaringer som at jeg har angst, så derfor klarer jeg ikke være alene eller være sammen med andre på kino. Eller unnskyldninger som at jeg tør ikke reise noen steder, fordi jeg kan få panikk, og bli redd for ikke å klare å komme meg hjem.
Alt dette kan forklares med ulike diagnoser, men jeg vil heller fokusere på hva jeg kan jeg gjøre med det. Jeg sier ikke at det ikke kan være tungt å bære angsten i perioder og heller ikke at medisin ikke hjelper. Det jeg sier er at det er først når jeg utfordrer angsten – med å gjøre noe, at det går opp for meg at jeg faktisk klarer ting – for eksempel har jeg lært meg å gå på kino. Selv om det var skummelt de første gangene. så går det helt fint nå. Det handler om å lære hjernen til å tenke annerledes.
Jeg har etter hvert lært meg å tenke at angst er som en utrent muskel. Hva kan jeg gjøre for å trene den opp, slik at jeg tåler mer. Hva om “angstmuskelen” min er utrent eller skadet. Da må jeg lære den opp på nytt, eller trene den opp til å fungere bedre.
Jeg startet med å trene hjernen rolig til å begynne med. Små mål og oppgaver. Jeg tok i bruk det psykologen lærte meg: Det med å fokusere på gjøremål fremfor tanker. Ja det høres jo enkelt ut, men det var ikke lett. Det gjorde rett og slett litt vondt i begynnelsen, akkurat som å trene en utrent muskel. Jeg ble støl, men det gikk over. Med støl så mener jeg at negative tanker som angst opplevdes litt sterkere for en periode. Det var sårt og ømt. Og noen dager ble bedre, mens andre var verre. Det var lett å tenke at dette vil jeg ikke, men tanker er også bare midlertidige.
Etter hvert klarte jeg å ikke bli i tankene for lenge, og aksepterte at tanker bare er tanker. Så jeg bestemte meg for å gjøre noe og ikke bli tenkende for lenge. Jeg mediterte litt og fokuserte på andre ting som å kjenne på andre deler av kroppen. Jeg lagde en plan for dagen, og uken, over ting jeg skulle gjøre.
Alt dette aktiverte og forandret mitt syn på angsten. Jeg erkjente at angst er en følelse som minner meg på at noe er galt. Bare så synd at jeg ikke klarte å akseptere angsten med en gang, og forstå at det å ha angst ikke er noe å skamme seg over, og at det er naturlig å føle angst, redsel og skam. Angst er like naturlig som glede og kjærlighet. Tenk positivt.