En venn av meg i Angstringen spurte meg: Kan ikke du skrive litt om det å bruke jeg-ordet, og om hvorfor man er så redd for å såre andre. Her bruker jeg jeg-ordet og man-ordet med vilje, for å illustrere hvor bevisst eller skal jeg si ubevisst ordenene benyttes.
Dette er det jo ganske enkelt å skrive om. Det som er vanskelig er å bestemme seg for at nå skal jeg slutte å bruke man, og heller starte og bruke jeg. Verre er det ikke. Så her kunne jeg stoppet, men jeg har valgt å skrive litt om hva jeg tenker og observerer når «folk flest» bruker man-ordet, og litt om her og nå. Og uansett problemer: Snakk om det.
Så hvorfor sier du man-ordet hele tiden i stedet for jeg-ordet. Min påstand er at du bruker man-ordet, fordi du ikke tør å ta eierskap til dine egne meninger, eller du synes det er mer behagelig å gjøre budskapet upersonlig. Så ingen kan si ting som: Det var det du som sa, eller utfordre deg med: Mener du virkelig det du sa.
Hvis du tror eller mener at du har dårlig selvfølelse, uro eller angst: Start og bruk jeg-ordet det gir deg eierskap til hva du selv mener og føler.
Så mitt spørsmål er: Hva er det du er så redd for. Hva er det som gjør at du ikke vil si sannheten? Hvorfor vil du ikke si det som det er? Kanskje er du redd for å såre andre, redd for å bli kritisert, redd for omdømme, redd for å stikke deg ut, eller kanskje du sier man-ordet helt ubevisst. Ikke vet jeg, men jeg tror det alltid er en underliggende årsak for at du velger å bruke man-ordet, men kanskje har du glemt hvorfor. Uansett årsak, tenk ikke mer på årsaken bare slutt med det. Slutt å bruk man-ordet, bruk jeg-ordet.
Her er eksempler på noe jeg har erfart og kanskje forklaringen på hvorfor du ikke bruker jeg-ordet, heller bruker man-ordet.
- Du jobber som diplomat eller forhandler og kan ikke være enig med noen part.
- Du er redd for tilhørighet
- Du kan enkelt forsvare deg med at det ikke er noe du alene har ment eller sagt.
- Du brukte man-ordet for å fortelle om noe som du mener er en allmenn oppfatning, men som ikke trenger å være din personlige oppfatning.
Dette er litt den samme følelsen som jeg får, når noen sier jeg spør for en venn, når du egentlig spør om noe som du er for flau over si selv. Men det er der jeg mener du gjør feil. Det er de flaue spørsmålene og de ubehagelige uttalelsene, hvor det er viktig å bruke jeg-ordet. Det er jeg-ordet som gjør at du føler trygghet, og en stolthet over at jeg sa det jeg står for og mener at jeg er 100 % ærlig med meg selv er min påstand.
Så hvem er denne man som folk snakker om. Det kan jeg ofte undre meg over.
Når jeg hører venner og kollegaer sier man, så tenker jeg mange ganger at nå er du feig.
Han man du snakker om, er egentlig din egen fordekte mening. Tør du virkelig ikke å si hva du mener, eller hva du står for. Jeg tenker: Har du hatt dårlig erfaring med å si din mening. Er det mangel på tillit. Stoler du ikke på folk. Jeg noterer meg at dette må vi snakke om.
Jeg tenker at vi alltid har et valg. Vi kan velge å være dønn ærlig. Vi kan velge å si vår mening. Vi kan velge å være oss selv, eller velge det motsatte. Hvis du tror eller mener at du har dårlig selvfølelse, uro eller angst: Start og bruk jeg-ordet det gir deg eierskap til hva du selv mener og føler. Å det gir deg også en bonus. Du får eierskap til dine egne standpunkt og meninger. Det vokser du på psykisk. Jo mer ærlighet og eierskap til egne utsagn jo tryggere og bedre selvfølelse.
Selv om jeg bruker jeg-ordet og sier hva jeg mener, så betyr ikke det at jeg ikke respekterer det andre mener. Men jeg lærer noe nytt. Jeg lærer og ta vare på meg selv og ha respekt for meg selv like mye som jeg respekterer andre. Hvorfor skal ikke jeg fortelle andre hva jeg føler og mener. Hvorfor skulle ikke folk være interessert i hva jeg mener? Men fortsatt er den største årsaken til at jeg ikke tør å si hva jeg mener redsel. For meg handler det om det. For deg kan det være noe annet. Jeg har vært så redd, så mange ganger i livet, at jeg ikke har turt å si noe som helst. Redd for å si noe som kan oppfattes så feil at noe blir ødelagt for alltid, noe uopprettelig eller utilgivelig. Hadde sikkert vært enklere hvis jeg var katolikk. Men ingenting av dette er sant. Sannheten er at dette er mine egne tanker, og jeg vet jo ingenting om utfallet før synspunktet mitt er delt med andre. Det motsatte, det å velge og ikke si noe, skaper ofte mer negative tanker, tungsinn, ulykkelighet, dårlig samvittighet i verste fall depresjon og angst. Der sa jeg det visst, angst. Er det derfor jeg har angst, angst fordi jeg ikke har snakket nok om det.
Et annet spørsmål som dukker opp, er når vi er i en, en-en sitasjon, eller blant venner, så benytter stadig flere man-ordet. Hvorfor gjøres det? Er vi for redde for å bli oppfattet som utfordrende, eller mene noe andre ikke mener, redd for å være annerledes eller bli utstøtt. Eller er vi redde for å såre noen.
Og noe helt annet. Jeg opplever ofte at vi bruker alt for mye tid på hva som er galt med oss, hva har skjedd med meg, og er lite interessert i å finne ut hva jeg selv kan gjøre. Og ikke minst hva jeg kan gjøre annerledes, for å unngå at jeg gjentar det som ikke hjelper, nemlig å fortsette å gjøre det som jeg alltid har gjort og forvente en forandring. Albert Einstein sa en gang: Du kan ikke fortsette å gjøre akkurat det samme som du gjør hver dag, og samtidig forvente ulike resultater.
Jeg må repetere noe jeg har sagt og skrevet før. Det å lete etter årsaker har lite med selvhjelp å gjøre, men mer med hva behandlere kan gjøre. Derfor er jeg-ordet viktig for det handler om hva jeg kan gjøre, og det er jeg som må forandre hvordan jeg tenker og snakker i et selvhjelpsperspektiv. Det å bruke man-ordet er derfor en ansvarsfraskrivelse mener jeg. Og dette gjelder både jeg som gruppedeltager eller frivillig igangsetter. Selvhjelpsarbeidet gjelder både i og utenfor gruppen. Tenk på det du gjør i Angstringen som et sted å trene på jeg-ordet. Men for å gjøre en forandring må det praktiseres i dagliglivet.
Her er noe annet som er vanskelig å forstå sånn med en gang: Hva menes med her-og-nå utrykket. Dette er heller ikke vanskelig å beskrive, men verre å praktisere, hvis du ikke praktiserer jeg-ordet om hva du mener, føler eller sier, spesielt på hva andre mener eller sier. Uten det så kan du bare oppleve deler av det, for en skikkelig her-og-nå opplevelse kan bare skje når du klarer å beskrive til andre hva du opplever er min påstand. Det beskrives ut fra følelsen du har nå (altså her og nå). Det er det vi mener med her-og-nå følelsen/utrykket.
Kort oppsummert så har jeg nå skrevet alt for mye antagelig bare for å poengtere innholdet eller essensen av en setning: Jeg snakker om det, her og nå…
