Roar: - Jeg har endelig lært å være ærlig

Han skulle flytte. Men det var ikke en eneste kompis å ringe til for å be om hjelp. Roar oppdaget at han var uten sosialt nettverk og han ble så redd at han trodde han skulle dø. To år senere innså han at han led av angst.

- Det tok tid å forstå hva det handlet om. Jeg trodde jeg var tøff og tålte alt, inntil kroppen plutselig streiket. Men i ettertid har jeg skjønt at jeg har hatt angst hele livet.

Forvarslet kom høsten 1993. Jeg var på jakt med seks kamerater da en haglladning gikk av ved et uhell og traff meg i ansiktet. Det skjedde en lørdag. Søndagen ble jeg kjørt hjem og siden har jeg ikke sett noen av jaktkameratene. Vi taklet det ikke. Vennskapet tålte ikke påkjenningen.

Vi hadde rett og slett ikke noe følelsesmessig verktøy å bruke, da skuddet falt og det oppstod en krise. Tausheten etterpå var vond. Men jeg tenkte; OK, da greier jeg meg selv.

Så kom det til at vi skulle flytte. Det gikk opp for meg at jeg sto helt alene og da knakk jeg sammen. Jeg ante ikke hvorfor og hadde ingen å snakke med. Tankene kvernet, mens jeg gikk på jobb og levde som før. Det var i 1995.

To år senere hadde jeg en voldsomt stressperiode. Jeg jobber i IT-bransjen og der er prestasjonspresset stort. Plutselig sa det stopp.

Etter mye påtrykk fra kona oppsøkte jeg en lege og han ga klar beskjed: - Du har angst du, gutten min. Legen hadde hørt om Angstringen og tok kontakt for meg. Uten kona og Angstringen vet jeg neimen ikke hvordan det hadde gått.

15. mai 1997 var jeg på mitt første møte. Følelsen jeg hadde før jeg gikk inn døra kommer jeg aldri til å glemme. Den terskelen var høy. Men gruppa jeg kom i fikk meg på gli.

Lærer av hverandre

- Å sitte i en gruppe, høre andres historier - og oppdage at det er mye som vekker tanker og følelser opp i deg selv... Det kan bli ganske voldsomt.

I starten sa jeg ingen ting. Jeg bare nikket når det var noe jeg kjente igjen. Men etterhvert - når du greier å bidra med noe... Det kjennes så godt.

Før jeg åpnet opp dro jo fra møtene med en vanvittig angst hver eneste gang. Det de andre fortalte hadde skapt så mange følelser som jeg ikke hadde gitt utløp. Jeg hadde bare snørt dem inn og båret dem med meg hjem igjen.

Omsider skjønte jeg at jeg måtte lette på lokket og etterhvert turte jeg å si mer og mer. Og enda viktigere; jeg våget å gå inn i de følelsene som dukket opp for å bruke dem. Ja, for målet med møtene er jo ikke at vi skal sitte der og velte gørra vår over på hverandre. Målet er å bruke følelsene som dukker opp til noe positivt. I Angsatringen snakker vi om angst som en ressurs. Jeg vet at det provoserer mange.

I starten ble jeg provosert selv. De vonde greiene der, hvordan kan de brukes til noe positivt, tenkte jeg. Nå ser jeg at det går an. Men jeg ser også at det tar tid, og at jeg fortsatt har mye å lære. Jeg blir ikke frisk av angsten min. Men jeg lærer å leve med den og jeg lever bedre og bedre.

Vri på tankene

- Hva slags angst? Hos meg arter det seg på mange måter. Trykk for brystet. Vondt i magen. Det snurper seg i halsen og jeg svetter som en gris. Sjelver. Jeg har vært på sykehuset for å sjekke hjertet. Har ikke tall på alle gangene jeg er undersøkt med slange i magen.

Jeg har fått medisiner i hytt og pine, men det eneste som hjelper er å vri på tankegangen. Bruke den følelsen jeg får. Kjenne etter og prøve å finne ut hvorfor den kommer akkurat der og da.

Som her en dag, da jeg var på et kjøpesenter og handlet. Plutselig hogg det til og jeg måtte finne ut hva som skjedde. Jeg så meg rundt og oppdaget at jeg var omringet av øyne. Jeg følte at alle stirret på meg. - Jøss, er det dette jeg er redd for, sa jeg til meg selv. Det gjelder å plassere følelsene et sted, gi den navn og tenke; ja, det er dette jeg er redd for. Greier du det, slipper angsten taket.

- Herregud, du kan ikke tenke slik, sier folk. - Du må slutte å føle sånn. Det provoserer meg. Det er jo slik jeg tenker, for svarte. Jeg kan ikke fortsette å leve livet på andres premisser. Det har jeg gjort altfor lenge.

Jeg er bra nok

- Jeg går ikke på medikamenter, men det hender jeg tar noe for å få sove. Hvis ikke kan jeg bli liggende og tenke. Kværna går og går rundt de samme spørsmålene. Tenk om jeg hadde gjort sånn. Tenk om jeg heller hadde gjort slik. Vi med angst er kreative mennesker med en vanvittig fantasi.

- Er jeg bra nok, er spørsmålet som går igjen. Det kommer fra oppveksten, da alt gikk ut på å prestere og være god. Om jeg hadde lært å bruke følelser ville nok mye ha vært annerledes. Men jeg lærte å pakke følelsene ned. Og jo flere følelser du pakker ned, desto sterkere blir angsten.

I angstringen opplever jeg at jeg er bra nok som jeg er. Jobben fremover blir å våge å tro at jeg er bra nok ellers også.

Jeg har vært i tre grupper i løpet av disse årene, men nå er jeg kommet til et punkt hvor jeg ønsker noe annet. Jeg jobber frivillig for Angstringen som telefonvakt. Har også vært oppstarter for en gruppe. Og det blir ikke den siste gruppa jeg er med på å få igang.

Noen er kritiske til Angstringens metoder. De lurer på hvilken nytte det har å sitte der og koseprate. Vi får høre at vi dyrker smerten. Men det er ikke sant. Å gå gruppe skal være litt uttrygt. Du skal utfordres, og du er nødt til å jobbe. Det blir mye snørr og tårer og du må gi deg tid. Å bli kjent med angsten sin er et langvarig prosjekt og det viktigste er at du må lære å jobbe med følelsen. Ikke mot dem.

Redd for avvisning

- Jeg har full jobb, men utover det er jeg nesten alltid hjemme. Om jeg ikke er ute med bikkja, eller går natteravn. Jeg har begynt med det, for å lære å knytte kontakt og overskride noen grenser.

Jeg kjenner at jeg er klar det er neste skritt, som er å utfordre angsten for sosial kontakt. Oppsøke andre. Be mennesker hjem.

Kona mi, Jorunn, er helt fantastisk. Hun lar meg snakke og snakke når angsten kommer. Men det er klart at min angst går ut over både henne og sønnen. Vårt sosiale liv blir innskrenket. Om det skal komme noen til oss, må de komme ubedt, da greier jeg det. Men om jeg vet om besøket på forhånd begynner jeg å gruble. Fantasien stikker fullstendig av.

Det må jeg akseptere. Du må lære å erkjenne at du er den den er. Være ekte og ærlig. Det finnes ingen annen vei å gå.