Elisabeth: - Hvorfor skulle dette ramme meg?

En kvinne i min beste alder. Jeg som hadde fikset alt; bodd, reist og kjørt alene, ordnet opp for andre og meg selv, tatt for meg av livets goder. Følsom og med dårlig selvtillit, joda, og med tvangstanker jeg ikke lot meg hindre av.

Så begynte det. Snikende uro og panikk. På jobben, hjemme, i bilen, i selskap, på kino, på trikken. Oftere og oftere, men ingen måtte få vite det. Dette skulle jeg fikse selv. Jeg var jo så viljesterk og full av ressurser. Jeg som hadde klart å slanke meg tolv kilo og slutte med å røyke og bite negler. Da kunne ikke dette være noe problem.

Ble totalt lammet

Bare de aller nærmeste ble involvert. Det begynte å ta helt overhånd. Jeg laget mitt eget fengsel med høye murer. Tvangstanker i kø. "Tenk om jeg henger meg i den kroken, stikker kniven i dem eller meg, tråkker gassen i bånn og tenk om taxisjåføren ikke kjører meg hjem. Hjemme alene er uaktuelt, for da kommer panikken. Gå ut? Aldri. Tenk om jeg får angst på gaten..."

Fantasier, gråt og fortvilelse. Redselen går over til aggresjon. Angsten har tatt helt overhånd. Ingenting fungerer; ikke jobb, ikke sexliv. "Er jeg lesbisk, eller? Ingen venner liker meg mer. Hjelp, jeg er på vei til å bli splitter pine gal!"

Etter ett års tid var jeg totalt lammet. Hva skulle jeg gjøre? Til psykolog ville jeg ikke. De trenger jo hjelp selv. Sykemelde meg på grunn av dårlig rygg? Den holdt ikke på jobben. Jeg fortalte dem alt. Følte meg som en taper. Et forferdelig nederlag. Men jeg møtte forståelse og sympati. De støttet meg, men de kommenterte at dette kunne ramme meg, som var så sterk. Ja, nettopp jeg, ja.

Varm velkomst

Det virker som et helt liv siden august 1991, da jeg kontaktet
Angstringen. Jeg fikk tilsendt brosjyrer, og på siste side sto det:
"Befinner du deg i grenseland eller er psykotisk, kan vi ikke hjelpe deg."

"Tenk om jeg er det. Da setter de tvangstrøye på meg og burer meg inne", tenkte jeg. Men jeg dro av gårde.
Det viktigste første gangen var å få vite hvor syk jeg var.

De tok varmt imot meg. Jeg ble intervjuet og satt på venteliste for å få gå i gruppe. Jeg begynte å gå til "Åpent hus" og ble fort kjent med "klanen". Jeg var redd for å fortelle om tankene og følelsene mine, men de fikk meg fort på glid. En av dem lærte meg å gå inn i situasjonen og være der. "Det er ikke farlig, hold på magen og pust." Ja, der var løsningen, ut og tren. Det hjalp litt. Jeg våget meg utpå.

Det gikk bra helt til onsdagen deretter. Da traff jeg et nytt medlem av "klanen". Jeg hev meg over ham og spurte om han var blitt frisk av å gå her. "Jeg, nei", sa han med hendene bak hodet og et smil. "Jeg er blitt verre, jeg. Men psykologen min sier at enhver forandring er bevegelse, så da så." Ti ganger hadde han trodd at han hadde funnet løsningen.

Pokker ta ham. Rett ned igjen. Så kom "klanens overhode" og sa så vakkert at angsten er en ressurs. Provoserende. Hvem kan se på det slik når man sitter der som en geléklump? "Det er heller ikke farlig å besvime", sa hun. "Hjelp", tenkte jeg, "skal jeg begynne med det også?" "Slapp av, du får god tid til å forberede deg", la hun til.

Senere ble jeg rådet av noen andre til å ta pusteøvelser. Pusten hadde ikke vært noe problem for meg, men den ble det. Jeg satte i gang med øvelser. Hodet verket, øynene holdt på å sprette ut av skallen på meg og pulsen slo. "Slapp av", sa hun. Slik satt jeg og målte pulsen i over ett år. Takk for det!

Fortsatt ventet jeg på å bli med i en gruppe, og imens ble det en ny runde med "Åpent hus". "Proffen" var der. Provoserte som bare han kan, men likevel så følsom og ærlig. "Vær tålmodig", sa han. Jeg plapret i vei og betrodde ham alt. Og angret da jeg kom hjem. "Hjelp, nå har jeg sagt altfor mye. Ikke ett ord til". Men hvem andre enn jeg satt der neste onsdag, gråtende sammen med "mannen med hendene bak hodet" og lettet mitt hjerte. Joda, han var hyggelig. Humor hadde han også. Jeg traff mange forskjellige mennesker, på godt og vondt.

Endelig i gang

Endelig skulle gruppa begynne. Det ville vært tryggest om en av veteranene jeg var blitt kjent med skulle starte oss, men det ordnet seg likevel. "Klanens" yngste og "Hi Fi Jens" skulle sette oss, den såkalte "ungdomsgruppa", i gang. I gruppa var den ene yngre enn den andre. Og så var det meg. Hvordan skulle dette gå? Halvparten av dem var ikke født da jeg ble konfirmert. Hjelp, der var det en jeg kjente fra før. Vi holdt til i "terrorrommet" før vi slapp løs, fremdeles utrygge. Men det var lettere å åpne seg hjemme hos hverandre enn i "terrorrommet". Til å begynne med var alle snille og føyelige. Jeg satt stadig med dårlig samvittighet for at jeg skravlet for mye. Alt jeg var redd for, dro de fram. Jeg ville ikke høre om alt dette. Om piller (og jeg som trodde det bare fantes Paracet og Valium), andre angstformer, depresjoner og innleggelser. Hvor skulle dette ende? Gråt og smerte.

Sakte ble det bedre og lettere. Yippi, jeg trenger ingen psykolog. Diskusjonene gikk livlig i gruppa. Noen forsvant og ble borte. Null ansvarsfølelse. Vi ble en "kjerne" tilbake, og vi snakket om alt. Angst, sex, livet, sperrer og begjær. Det er rart at angsten kan lamme mennesker så totalt.

Så var det en ny fase. Rett ned igjen. Usikkerhet i gruppa. "De liker meg ikke, ikke liker jeg dem heller. Tenk om jeg såret noen. Dette gidder jeg ikke. Det gir meg ingenting å gå i gruppa. Jeg har ingenting å gi. De er for unge. De er for dårlige. Jeg er for dårlig.
Vi bare pleier angsten i gruppa. Jeg går heller på "Åpent hus" innimellom.
Jeg tok det opp i gruppa. Vi var ærlige og fant ut at de fleste følte det samme som meg. Vi var enige. Ny kamp sammen og nytt ansvar. Åpenhet og ærlighet varer lengst.

Nærmet meg kjernen

Jeg var på kontaktmøte og møtte "psykoduoen". De fikk meg på bedre tanker. Kanskje det fantes noen normale psykologer likevel. Nye ting begynte å skje. Jeg fikk økt respekt for gruppa. Jeg var ikke eldst lenger. Jeg var yngst når det gjaldt angst og fordommer. Jeg hadde for lite angsterfaring. Jeg visste for lite. Det var hardt å innse. Jeg følte at jeg nærmet meg kjernen og følte meg moden for en prat med psykolog. Time ble bestilt.

Da ramlet alt ned igjen. Uvirkelighetsfølelse og null kontroll. De erfarne i gruppa trøstet og snakket med meg så godt de kunne. Nå trodde jeg på nytt at jeg ville bli låst inne. "Bare vent til psykologen får høre mine tanker og idéer".

Etter at psykologen flere ganger hadde forsikret meg om at jeg ikke var gal og ikke kom til å ta livet av meg, slappet jeg av. Vi kom gjennom timen. Han ga meg en tråd. Jeg grep den, og jeg fikk nøstet opp i mye. Jeg måtte le og følte meg litt flau da jeg gikk ut. "Er det derfor? Det er jo ikke noe å være redd for..."

Tar vare på hverandre

Det er ved hjelp av gruppa, Angstringen og meg selv at jeg er kommet hit jeg er i dag. Det er viktig at vi i gruppa tar vare på hverandre, er ærlige. At vi ikke bare tenker på oss selv og det vi har å si.

Lytt til signaler. Ser du en som lider, så prioriter. Vis følelser, gråt og bli sint. Som en sa på kontaktmøtet sist; "Det å bli sint, er også en måte å bry seg om noen på". Bruk humor, vis glede, finn en vei ut sammen. Vi er på forskjellige stadier. Ta på hverandre, gi en klem, ring hverandre. Det betyr mye. Hvis du føler at du prater for mye, er det andres ansvar å stoppe deg. Sett grenser selv også. Kjenn på følelser som oppstår i gruppa. Kjenn på dem og snakk om dem. Det gjør deg sterkere i situasjoner utenfor gruppa. Husk at du er en viktig brikke i den store sammenhengen. Vi praktiserer dette i gruppa, men vi trenger stadig nye idéer og inspirasjon.

Angsten er en ressurs

Jeg har lært mye og forstår mye mer. Du kan finne 100 løsninger, men bare du selv vet når den riktige kommer. Min nåværende løsning hjelper meg i øyeblikket. Det spiller ingen rolle hvor syk du er i forhold til andre. Vi tenker forskjellig, men følelsen er lik. "Klanen" har rett. Det er bevegelse i å bli verre, for det blir du. Du jobber med deg selv. Jeg kan i det fjerne forstå at angsten er en ressurs. Jeg har mistet kontrollen samtidig som jeg har følt og virkelig kjent det på kroppen at jeg virkelig er på vei til å bli frisk. Det kan nesten føles som en åndelig orgasme. Jeg trodde jeg var dømt, men det var jeg som hadde dømt meg selv.
Andre ting fungerer bedre nå. Jeg er i full jobb. Jeg har vært ærlig mot meg selv og andre. Det gjør vondt. En kan ikke elske andre før en elsker seg selv. Du må kunne forstå fortiden for å kunne leve i fremtiden. Du føler ikke alltid glede i ethvert fremskritt, men finn da gleden i deg selv. Ta med det positive og kjenn på spenningen. Man blir redd også, hva skjer nå? Hvorfor er jeg glad? Det var jo litt trygt med angsten. Hvorfor er jeg så modig nå?

Jeg er i prosessen. Humoren og ironien hjelper meg. Jeg lærer hver dag. Jeg har fått være med på å sette i gang en gruppe. Forferdelige følelser, vondt, prestasjonsangst, herlig, lærerikt og absolutt å anbefale. Dette høres vel enkelt ut, men det er ikke det. Det koster smerte og masse jobb. Jeg har langt igjen, men er på vei ut. Jeg er ikke alene om å ha det vondt. Jeg vet jeg kan nyte og elske i mellomtiden. Ingen dager er like. I morgen er en ny dag som er min. Ting tar tid, men jeg vil fortsette med å være utålmodig. Prøv å si til deg selv: "Hva kan jeg gjøre mot meg selv for at jeg skal bli glad?". Det betyr ingenting om du er tykk eller tynn. Kropp er godt uansett. Det som betyr noe er den gleden du finner i deg selv.
For den finnes. Og bare du kan finne den!

Carpe Diem!