Arve:  - Jeg må øve og øve på å si nei

Han hadde seilt tilsynelatende problemfritt gjennom livet. Så slo angsten ned som en bombe. Nå er det noen år siden ja-mannen Arve (55) begynte å forstå at det var lov å si nei. Og at han ikke trengte å være morsom.

Det var en helt vanlig lørdag. Plutselig, mens jeg satt og så på tv, kom angsten kastende på meg. Tung pust. Kaldsvette. Hjertebank.... Bølgene kom og kom så kraftig at kona sendte bud på ambulanse.

Slik var mitt første bevisste møte med angsten. Det var i 2008. Jeg var 52 år og skjønte ikke at jeg egentlig hadde strevd hele livet.

Tok ikke signalene

Jeg var den kvikke og morsomme fyren som alltid stilte opp. - Arve ordner, sa jeg. Alt skulle fikses på øyeblikket, og jeg oppførte meg som om det ikke fantes et problem i livet. Men i virkeligheten hadde jeg problemer, og det kom til uttrykk ved at jeg ble helt satt ut hvis jeg fikk noe i halsen - eller svelget skeivt, som vi sier i Trøndelag. Vanligvis er det nok å hoste litt, men slik var det ikke med meg. Jeg fikk full panikk.

Da jeg ble hentet av ambulansen den lørdagen, hadde jeg verken spist eller drukket. I mitt hode var det likevel svelgeproblemet mitt det handlet om, og i ukene etterpå tenkte jeg vel ikke så mye over det som hadde skjedd. Men én måned senere kom angstbølgene tilbake. Like plutselig.

Da en røntgenundersøkelse viste at det ikke var noe unormalt med svelget mitt, skjønte jeg intuitivt at det var noe psykisk - og at jeg måtte komme meg til legen.

Desperat etter å få hjelp

På vei til legetimen fikk jeg et nytt anfall. Det var så ille at jeg slet med å snakke. - Jeg må ha hjelp, var det eneste jeg fikk frem, og legen sendte meg til Østmarka, som er et psykiatrisk sykehus i Trondheim. Dette var en fredag, og jeg fikk bli over helgen. Jeg fikk også tilbud om å bli med på et opplegg ved treningsklinkikken på Østmarka".

Allerede på tirsdagen var jeg i gang med treningen - og i gang med å søke på nettet etter annen hjelp. Nå vet jeg jo at du må hjelpe deg selv, men der og da var jeg desperat etter å finne noen som kunne hjelpe meg ut av dette jeg var havnet opp i.

Jeg mente at jeg hadde hørt om noe som het Angstringen, og da jeg fant telefonnummeret ringte jeg med én gang - før jeg rakk å tenke meg om. Dagen etter - det vil si bare tre dager etter at jeg hadde kommet hjem fra Østmarka - var jeg i Angstringens lokaler her i Trondheim for første gang.

Pushet meg selv

Jeg priser meg lykkelig for at jeg ringte før jeg fikk tid til å tenke. Hadde jeg tenkt meg om, så hadde jeg kanskje ikke våget. Det er ofte slik. Jeg må ha full konsentrasjon på å gjøre ting.

Jeg husker for eksempel det første møtet med gruppa. Jeg måtte pushe meg selv til å gå ut av døren, pushe meg til å gå på bussen, gå av bussen, gå inn i lokalene til Angstringen. Etappe for etappe. Uten å stoppe opp. Hadde jeg stanset, ville jeg aldri ha greid det. Jeg visste jo ikke hva jeg gikk til. Men jeg visste at jeg trengte hjelp, og helst skulle hjelpen komme veldig fort.

Jeg har alltid vært slik; veldig ettergivende og tålmodig overfor andre, og ekstremt utålmodig når det gjelder meg selv. Derfor ble det fryktelig lenge for meg å vente fra jeg tok kontakt med Angstringen i mars, til det ble startet en gruppe som jeg kunne få plass i. Det skjedde først i mai, og innen den tid rakk jeg å få meg en smell til.

Jeg hadde jo ikke selvinnsikt i det hele tatt, så da jeg hadde vært sykemeldt i seks uker gikk jeg tilbake i full jobb. Det gikk bra i noen dager. Så var det i gang igjen. Det samme skjedde en gang til, men da holdt jeg i seks måneder før jeg måtte gi meg.

Nå har jeg lært. Jeg er i samme firma, men jeg er ikke lenger i en lederjobb. Fra desember 2009 og frem til i dag har jeg krøpet meg sakte men sikkert opp til 60 prosent, og jeg tror jeg skal videre. Men jeg tar den tiden jeg trenger for å nå det nivået som er greit for meg.

Måtte snakke og snakke

Kjerrininga mi har støttet meg veldig. Etter det første angstanfallet sykemeldte hun seg en måned for å være sammen med meg. Hun dro meg ut av senga og satte meg i aktivitet. Og ikke minst; hun lot meg få snakke.

Helt fra første stund har jeg hatt et stort behov for å snakke. Da jeg var tilbake på jobb etter den første sykemeldingen, var jeg for eksempel veldig åpen. Kollegene mine tok meg godt i mot, og jeg snakket og snakket når noen spurte. Det var nok muligheten for å få snakke som trakk meg til angstgruppa også. Selv om jeg egentlig ikke likte å gå der.

Ble skremt

I starten ble jeg veldig skremt av å høre de andres historier. - Herregud", tenkte jeg.  - Er det slik det skal bli?  Etter hvert møte var jeg urolig. Jeg fikk søvnproblemer og begynte å lure på om dette var smart. Jeg følte meg jo verre. Men samtidig kjente jeg at jeg bare måtte.

Jeg trengte å høre historiene, og jeg trengte fellesskapet i gruppa. Jeg så dessuten hva jobbingen kan gjøre med folk, og i dag har jeg stor glede og nytte av å være med og sette i gang nye grupper.

En gang jeg satt i et møte med noen som hadde jobbet i Angstringen en stund, gikk det opp for meg hvor flotte folk dette er. Fra å tenke nei og uff, tenker jeg nå helt motsatt. Så flott ville jeg også bli!

En viktig oppdagelse

En dag oppdaget jeg noe interessant. Det hadde gått en tid, og jeg merket at jeg ikke lenger ble så opprørt av historiene jeg hørte i gruppa. Heller ikke psykologtimene ga så sterke reaksjoner. Men så var det en dag at det røsket skikkelig igjen. - Nå har jeg berørt noe viktig, tenkte jeg. - Dette må jeg se nærmere på. Det var første gang jeg skjønte at angsten virkelig kan være en ressurs, og vet du - jeg ble glad.

Nei da, jeg sier ikke at jeg er glad for at jeg har møtt angsten slik jeg har gjort. Men jeg begynner å se nytten av å finne ut hva den vil fortelle meg. Hvorfor er jeg et ja-menneske, for eksempel?  Den første som stilte meg det spørsmålet var psykologen jeg går til nå. Jeg har prøvd et par andre psykologer før jeg kom til henne, og nå synes jeg at jeg har funnet en veldig fin kombinasjon.

Både gruppe og psykolog

I gruppa jobber vi her og nå. Vi snakker om følelser og assosiasjoner som oppstår i den samtalen som pågår mellom oss. I gruppa kan jeg øve meg på å bli irritert, sette grenser. Bare en slik ting som å si - nei, nå er det min tur til å snakke... Slikt trenger jeg å øve på. Hos psykologen, derimot, jobber vi med historien min. Vi går tilbake og prøver å finne ut hvordan og hvorfor.

Noe skjedde allerede i barndommen. Jeg ble den munnrappe ja-mannen for å dekke over en følelse av å komme til kort.  Nå har jeg vært nødt til å lære meg å gå rolig fremfor å løpe. Jeg må tillate meg å ta pauser. Stoppe opp. Fortsatt kan jeg nok smelle til med en bemerkning - om det faller naturlig. Men jeg leter ikke etter de kjappeste kommentarene lenger.

Om det betyr at jeg har blitt en annen? Nei. Det betyr at jeg er blitt mer meg.