Lene: - Angst og skam trollet seg sammen og tok over følelseslivet mitt

Jeg hadde angst selv om jeg visste at det ikke var noe å være redd for. Jeg hadde angst for å få angst, selv om jeg visste at det ikke var noen fornuftig grunn til at jeg skulle få angst. Og fordi jeg visste dette, skammet jeg meg over angsten min - og siden jeg også visste at det var ufornuftig å skamme meg over angsten min, så skammet jeg meg over skammen min.

Angst. Den lammende angsten som sitter i magen, i ryggraden, i halsen, helt ut i fingrene og dypt innenfor øynene. Den angsten som er helt normal hvis det faktisk står en løve utenfor døra til rommet jeg er i. Alle sansene mine, kroppen min, tankene mine, hele meg vet at løven kan bryte seg igjennom døra, og at jeg ikke har noen steder å rømme. Jeg er fanget i rommet, lammet av angst. Ute av stand til å tenke.

Samtidig vet jeg med fornuften min at det ikke står noen løve utenfor døra. Men angsten blir ikke mindre selv om jeg vet at løven egentlig ikke finnes. Angsten blir forsterket av skammen over at jeg har angst når jeg vet at det ikke er noe å være redd for.

Denne kronglete følelseslabyrinten av angst og skam styrte følelseslivet mitt selv om jeg gjorde alt det «riktige»: Jeg øvde på å tenke positivt og på å fortelle meg selv at jeg var flink, jeg øvde meg på å gjøre det jeg var redd for, jeg bearbeidet og snakket om det livet jeg hadde levd. Jeg brukte fornuften min og fortalte meg selv at angsten min var irrasjonell og at jeg ikke hadde noe å skamme meg over. Jeg visste og forsto at angsten kom fra meg selv, fra mine egne tanker, at jeg kunne gjøre noe med dette selv.

Jeg satt fast i den vonde labyrinten som jeg visste jeg hadde skapt for meg selv: Angst, angst for angsten, skam over angsten, skam over at jeg skammet meg.

Jeg tok meg sammen for å klare å mestre livet mitt. Hver dag. Hele tiden.

I løpet av de årene jeg har gått i Angstringen har jeg lært noe helt annet enn å ta meg sammen for å klare å mestre livet:

Jeg har lært å lytte til meg selv, jeg har lært å ta meg selv på alvor. Jeg har lært at jeg har lov til å føle det jeg faktisk føler. Også de negative følelsene: Angst - og skam - og det ikke å mestre, ikke orke, ikke få til.

Det tok lang tid. Følelsene hadde samlet seg opp til en stor, vond klump inni meg. En klump jeg var livredd for å røre ved. Alt i meg strittet imot, jeg ville ikke ha angst, jeg ville ikke skamme meg, jeg visste jo hvor dumt det var. Skulle jeg la meg selv få lov til noe så dumt? Og skulle det liksom hjelpe?

Ja, nå vet jeg at det hjelper. Jeg opplever forundret at hver gang jeg våger å gi meg selv lov til å føle angst og skam og andre vonde følelser, så eksploderer de ikke, de smuldrer isteden bort til nokså normal størrelse.

For når jeg lar meg selv få lov til å ha angst, så trenger jeg ikke å være redd for at angsten skal komme. Og når jeg lar meg selv få lov til å skamme meg, så trenger jeg ikke skamme meg over at jeg skammer meg.

Det handler om at jeg aksepterer meg selv. På godt og vondt. Jeg er Lene og jeg er ikke perfekt, men jeg er meg.