Hva er galt med meg?

Av: Morten

Jeg satt og tenkte på noe en psykolog sa til meg en gang: Du er veldig streng mot deg selv, du. Å, synes du det. Det kan du ikke mene, sa jeg.

Det er vel ikke strengt å ikke være glad i seg selv. Jeg klarer bare ikke å motta ros. Jeg tenker at de må ha misforstått meg. Jeg er da hverken mer flink eller mer hyggelig enn andre. Jeg er bare meg, jeg. En helt gjennomsnittlig mann. Og hvis noen skulle si noe veldig positivt, så smisker de sikkert. De sier noe positivt sikkert bare for å oppnå noe selv. Det skulle tatt seg ut om noen var ærlig mot meg.

Angsten min har alltid vært der, og det skulle bare mangle, angst er like naturlig som alle andre følelser. Det er jo forholdet jeg har til min angst som er litt annerledes, tror jeg. Men helt sikker kan en jo aldri være.

Da jeg var liten var jeg redd for mange ting. Jeg prøvde for eksempel å være i barnehage, men syntes det var litt vel skummelt. Det taklet jeg ikke, så det måtte jeg slutte med. En annen gang fikk jeg panikk, da vi skulle kjøre trikken, fordi det bråkte så forferdelig. Så jeg var redd for vold og høye lyder, men det kan jo være greit, for begge deler kan påføre meg fysisk skade, men det at jeg skammet meg for å si det eller vise det det er grunnen til min engstelse. Min sårbarhet.

Angst og uro er ikke farlig, men forferdelig ubehagelig. Jeg tenker: «Nå blir jeg gal». Men hittil har det gudskjelov gått bra. Joda, jeg tenker alt for mye på alt som jeg kunne gjort annerledes, spesielt når jeg ikke har det bra. Trist å være offer, men det har sine gode sider også. Jeg kan for eksempel gå inn i tankene mine og kritisere historien, for i mitt hode er det ingen som sier meg imot.  Det er her min største svakhet ligger. Evnen til å ta opp ting med andre. Det er jo mange ting som jeg konstruerer, men som kunne vært unngått, hvis jeg bare hadde turt å si hva jeg mente. Det er jo det jeg setter pris på hos andre.

Jeg gruer meg til hver eneste mandag, nesten. Der er det samme hver søndagskveld. Helgen er over, og jeg som de fleste andre går på jobb hver mandag.  Mandager er ofte uforutsigbare. Folk kan komme til å si eller foreslå ting som ødelegger mine planer.  Mens hjemme kan jeg stort sett planlegge og utføre ting som planlagt. Ja det skulle tatt seg ut om noen overrasket meg.

Jeg er en hypokonder. Ja det er jeg litt sånn for sikkehets skyld. Jeg tenker litt som Wilhelmsen sier om sine hypokondere i sine foredrag: «Det er best å øve litt på det verste som kan skje, slik at jeg er godt forberedt». Jeg har øvd på magekreft for eksempel. Det er skikkelig slitsomt måtte ta både gastroskopi og endoskopi, og det er ikke for pyser. Og så har jeg øvd på kreft, og blodpropp i hjernen. Det var ganske greit sånn fysisk. Litt vondt i hodet noen uker, også kun en hode-scanning, så var den øvelsen over. Jeg brukte snus i mange år også, og fikk det for meg at jeg hadde noe i halsen, som jeg ikke ble kvitt. Det kunne kanskje være strupekreft. Så da øvde jeg på det i noen uker, så jeg fikk en henvisning til øre-nese-hals spesialist som fikk avkreftet den diagnosen. Også har jeg øvd på Altzheimer. Den er litt vanskeligere i og med at jeg har god retningssans og relativt god hukommelse. Men hvis du har angst sånn som meg, så hjelper det. Litt vel engstelig en dag, så fylles hodet mitt med alle bekymringer, og vips så husker jeg plutselig ikke navn, eller hva jeg holder på med. Så derfor har jeg ikke avskrevet Altzeimer helt, ennå.

Og siden jeg ikke er glad i meg selv, så er jeg derfor kritisk til folk flest. Men jeg er godt oppdratt, så det har jeg valgt å holde for meg selv. Også for å forsikre meg om at ingen blir sur på meg, så er jeg veldig opptatt av å være enig med alle. Det kan være litt slitsomt da. Fort gjort å bli gjennomskuet, så det blir mye å huske på av hvite løgner. Skulle tatt seg ut om jeg sa hva jeg virkelig mente.

Tankene kan være gode og onde. De siste har jeg en lei tendens til å dyrke. Har du tenkt på hvor mye du kan skape inni hodet ut av ingenting. Det har jeg gjort. Det er ikke få eventualiteter jeg har bygd store katastrofer på. Tenk deg at du er i utlandet og mister språket, og ikke får fortalt at hvem du er og hva du vil. Lett å bli redd av det når du våkner opp i New York dagen derpå. 

En dag for mange år siden møtte jeg veggen. Det var det de kalte det den gangen. Jeg hadde da hatt «mageproblemer» i ca. 10 år. Dette var før jeg forsto at det var psykisk. Helgen før jeg dro til legen var tung. Jeg husker jeg ikke vil bry kona med min frykt og uro, så jeg lot henne dra bort den helgen, mens jeg var hjemme med våre små barn, ute av stand til å ta vare på meg selv. Det var grusomt, for jeg var så redd for å bli gal. Så jeg ringte mamma og ba om hjelp. Det hadde jeg ikke gjort siden jeg var liten gutt og trengte hjelp til å knyte skolissene, tror jeg. Helgen var tøff, men jeg ble i hvert fall ikke gal.

Så jeg dro til legen og fortalte om mine problemer. Han så på meg og sa: Morten du har angst du, selv om det er fryktelig ubehagelig, så er det helt ufarlig, og du kommer ikke til å dø av det. Snarere tvert i mot. Det er frykten og angsten som har gjort at du og alle andre overlever når det er fare på ferde. Problemet med angsten er at den varsler fare, selv om det ikke er noen reell fare på ferde. Han ga meg et annet godt råd på veien også. Han sa at jeg burde lese litt om fenomenet angst, og ta kontakt med Angstringen. De var visst flinke med å lære folk å akseptere det vonde her i livet, og det å komme seg videre. 

Så etter noen dager tok jeg opp telefonen og ringte til Angstringen. Det var den gangen vi ringte og ikke sendte melding. Jeg sa at jeg trodde jeg hadde angst, og at legen min foreslo at jeg burde prøve å gå i en selvhjelpsgruppe. Det ble notert, og dagen etter lå det en informasjonspakke i posten som jeg pløyde gjennom. Der kunne jeg lese om folk som hadde angst og det lignet mye på mine egne opplevelser. Så kom dagen da jeg skulle møte opp i Angstringen. Jeg gruet meg hele dagen. Litt som om jeg skulle til tannlegen lissom. Jeg husker godt jeg tok mot til meg og gikk inn i Morells vei. Jeg forventet å møte gale og kanskje til og med farlige mennesker. Overraskelsen var stor da de så ut om som vanlige mennesker som meg. Først i ettertid har jeg forstått hvor usynlig angst er for andre.

Uker ble til måneder og jeg ble bedre. Jeg turte å være åpen om angsten min og har ikke angret på det. Jeg har fortsatt angst, men ikke panikkangst. Jeg trodde også på et tidspunkt at den skulle forsvinne helt, men det skjedde ikke. Jeg har lært å akseptere at dette med sårbarhet og angst er en del av meg. Det er litt med dette som det er med det å slutte og røyke. Du må være bestemt og tydelig ovenfor deg selv. Du må være tilstede i livet ditt.  Du må ta et aktivt valg.

Det er mye jeg ikke tør. Noe er naturlig. Noe ikke fullt så naturlig. Jeg tør ikke alltid si hva jeg mener. Noen ganger er det greit, noen ganger er det ugreit. Det verste er når jeg tar det et skritt lengre. Noen ganger tar det helt av. Som for eksempel når jeg tar ansvar for hva andre mener, og ikke nok med det. Jeg glatter over hva den ene sier til den andre. Jeg reformulerer det som ble sagt konkret. Jeg forklarer det til å bli noe mer diffust. Det fungerer sånn passe. I noen settinger kan dette være på sin plass, hvis det var en reell konflikt, og man trenger å få redusert konfliktsnivået. Men det blir helt galt når jeg benytter den samme teknikken på dagligdagse uoverensstemmelser. Dette kan fort virke helt motsatt. Et godt eksempel er når jeg eskalerer situasjon inne i mitt hode. Jeg blir rett og slett redd for en konflikt som ikke har skjedd. Og da blir det vanskelig for meg å artikulere, fordi jeg er på randen til panikk. Så blir jeg irritert, fordi folk ikke forstår meg eller hverandre, og fordi de ikke ser det som er i ferd med skje. Hvilket de ikke gjør, fordi det ikke har skjedd noe ennå, og fordi det bare er inne i mitt hode.

Så her ligger mitt problem. Jeg må tørre og våge. Jeg må fortelle folk der og da hva jeg føler. Jeg må også la folk si hva de mener, også får jeg tåle og se at de er uenige, sinte eller triste. Jeg må slutte å redde verden på en så diffus måte at ingen forstår hvorfor eller hva jeg egentlig mener. Jeg må akseptere at jeg ikke kan ikke se tankene til andre heller. Jeg må bli tydeligere ved å være mer presis.

Fra sykt til sunt, sier vi i Angstringen. Hva er nå det. For meg står det frem som en leveregel som handler om å ta ansvar for egne følelser. Være tro mot meg selv og det jeg står for. Problemet er å skille mellom hva som har vært, og hva som er. Det som har vært har plaget meg, og det som er bestemmer jeg selv om skal plage meg. Det siste er ofte et ubevisst valg som jeg gjøre til et bevisst valg. Når jeg er uenig eller føler ubehag, så er deg kun jeg som kan sette ord på det. Og det er jeg som må gjøre det hvis jeg ønsker å bevege meg fra sykt til sunt.

Lett å si men vanskelig å gjøre. Ja det kan være. Men la meg si det sånn. Liker du kvalitet så må du betale for det, enten i penger eller tid. Jeg kan gruble mye, og det kan sees på to måter. Enten som en usikkerhet eller som en kvalitet. Det er jeg som bestemmer det, ingen andre, så jeg velger kvalitet. Det tar litt lengre tid, men det har jeg valgt å investere for å få det bra.

Hvorfor skal jeg dele dette med andre? Jeg tror på det å dele. Det handler om å våge og tørre. Hvis du gjenkjenner deg i noe, og forteller meg det, så føler jeg noe som jeg kan velge å fortelle. Og forteller jeg deg hva jeg føler. Ja da er vi bevisste og tilstede. Dette er ikke noe jeg kan, så jeg må øve. Jeg må øve sammen med andre. Det kalles selvhjelp. Ikke hjelpe andre, men seg selv - sammen med andre.